Storkarer/07
Ja saa sandelig havde han ikke været der
igjen! Stukket trynet lige op i fjøsgluggen! Nei, dette var for harmeligt!
Jon Stubsveen kom frem bag fjøset og gik bent bort til far sin, som stod helgeklæd borte i gangdøren, strakte hænderne i veiret og gjesped. Det var tidlig morgen andendag jul, tindrende blankt og koldt.
Jon trak topluen paa skakke nedover det øre, som vendte mod nordensnoen, satte votten i siden og den ene fod frem.
«Sandelig, har han ikke vært der igjen, far.»
Han skalv baade i mundvigene og i knærne.
«Er det ikke harmeligt, at reven skal lægge sig ind paa husene hver eneste nat, og en ikke skal ha saa pas greier, at en kan gi den en skot salt i rumpen en gang!»
Denne reven havde Jon gaat og tænkt paa baade nat og dag i lang tid og spekuleret paa, hvorledes han skulde faa tag i. Stubsveen laa saa pas afsides, at reven voved sig lige frem til husene i de klare nætter. Da de slagted grisen i høst, havde de nemlig kastet noget af indmaden paa gjødselhaugen udenfor fjøsgluggen, og der var reven ofte fremme og grov og gnog. Hver eneste morgen var Jon afsted og saa efter, om den havde været der, og for hver dag blev dette harmeligere. Han havde sat op en af sine haresnarer der; men den havde reven naturligvis gaat udenom. Nei, han skulde havt børse! Men han vidste ikke mer end én, som havde, og det var Simen snekker. Han fik prøve, om han fik lov.
«Var det ikke bedst, jeg gik til han Simen snekker og fik laane børsen, for da skulde han jamen til.»
«Aa, du er en jafs! Kan du tænke, det gaar an at skyde med den dundrebørsen, som endda bare er flintebørse.»
«Aa, han Simen har nu skudt blaarev med den da, og den var endda saa vár og saa vak, at den la sig ned, da skuddet gik; han har selv fortalt det.»
«Ja, da er det vist sandt ogsaa.»
«Jomen er det sandt, jo; han fik endda femti daler for skindet.»
«Det er rart, han ikke er rigere, end han er, da.»
«Kan jeg ikke faa lov da, far! End om det er blaarev ogsaa! Og om det bare er rødrev, saa tænker jeg, det lønner skuddet alligevel; det er sju mark skindet.»
«Aa, det er svare gnag paa dig, ogsaa! Kan du tænke, jeg tør lade dig skyde med den dundrebørsen, da!»
«Jeg skulde nok ta den. Jeg skulde skyde den, saa den trilled.»
Per Stubsveen saa ned paa gutten og klødde sig bag øret. Han kom til at tænke paa den fine, vare reven, som gik og lusked og trak den lange buskete hale efter sig paa sneen. Hm, det maatte nu voksent folk til sligt; — han fik blive med bagom fjøset og se paa.
De gik; Jon foran og pegte.
«Ser du, far, den har sat snuden lige op i gluggen.»
«Ja, se paa den skjelmen da! Det har vist været en diger kult, ogsaa.»
«Diger ja? Sikkert som en skikkelig sau! Se, hvor den har labbet.»
«Ja, og gnaget! Slig en skjelm!» Per hytted næven bortover akeren, hvor sporene tabte sig. Nu var han helt optaget af reven.
Jon blev modigere.
«Ja, saa faar jeg lov da, far!»
Ja, naar det ikke var fred at faa, saa! Men det var nu bedst, de gjorde det selv. Han fik spørge Simen, om han ikke vilde tage med sig børsen og komme bortover i eftermiddag: — han kunde gjerne sige, at det var igjen lidt af julebrændevinet ogsaa.
Jon var alt paa vei, da det sidste blev ropt efter ham.
Han sprang nedover i den lyse, knirkende vintermorgen. Naar nogen mødte ham, havde han ikke tid til at stanse; han bare smilte saa inderlig og bredt, at folk rigtig maatte snu sig og se efter ham,
Han kom fort ned i dalbunden og begyndte at stige op paa den anden side.
Aa jo, det kunde nok hænde, det var blaarev alligevel. Han syntes, han havde set i rumpen paa den borte paa akerbakken en gang; — jo, det var sikkert ogsaa, det! Jo mer han gik og tænkte, des sikrere blev det; den var akkurat lyseblaa —! Jo vist havde han set den, hele kulten. Jo, de skulde tage den, og saa skulde han gaa til byen og sælge skindet! Men de maatte ikke tro, de skulde narre ham i byen! Han vidste nok, hvad blaarev-skindet var værdt. Det skulde ikke nytte at byde ham hverken fem eller ti; han vilde forlange seksti. Og saa skulde han kjøbe gevær, og saa skulde det ikke blive vanskeligt for blaarev-skind. Han skulde ikke gjøre andet end skyde blaarev; — jo, kanske en tiur en gang imellem for moro skyld —; men pyt, det var ikke mer end fire mark, det.
Da han kom op til Simen snekker, saa han, at denne stod indenfor døren med hornbrillerne klemt tæt ind til og skyggeluen langt bag i nakken.
Jon smilte bredt og nikked karslig, og saa gik han ind.
Hvordan var det, havde han børsen sin i stand?
Aa ja, han trodde da det.
Ja, for han skulde hilse ham fra reven og sige, at nu la den sig ind paa væggene borte i Stubsveen hver eneste nat, lige op i fjøsgluggen; — ja, ingen kunde vide, om den ikke havde været lige inde i fjøset ogsaa!
Ja, var det ikke det, Simen havde sagt, at reven maatte have flyttet! Der havde ikke været rev at se i baglien, siden han for tre aar siden skjød rumpen af en! Saa de var kommet over til Stubsveen nu?
Ja, det var den rigtig for alvor ogsaa, det! Han skulde hilse fra far og sige, at der var igjen saa vidt, det kunde blive en dram ogsaa.
Ja, da fik han nok se efter børsen; han havde ikke havt den nede paa tre aar nu.
Paa tre aar!
Nei, hvad skulde han bruge den til, naar der ikke fandtes rev? Vistnok var det blit saa fuldt med storfugl, siden reven blev borte, at det rigtig krydde; men den brød han sig ikke om. Og den børsen passed nu heller ikke for fugl; det var vanskeligt at faa saa langt hold paa fuglen, at en ikke skjød den i filler, — og saa smaldt den slig, at det ikke var værdt at skræmme op bygden for en fille storfugls skyld.
Gik den godt ogsaa?
Han havde nu ikke skudt bom med den endnu da; — men det forstaar sig, det maatte en til, som kunde haandtere den.
Simen gik ud i kammerset og kom ind igjen med børsen. Det var en gammel rusten soldaterbørse med flintlaas. Jon syntes aldrig, han havde set noget saa vakkert og gildt.
Var den ladd!
Nei, den maatte stelles først.
Han blev saa dæmpet og hemmelighedsfuld, Simen, da han med skjælvende hænder begyndte at tage børsen fra hverandre, og Jon sad med aanden i halsen og saa paa, hvordan den ene skrue efter den andre blev taget ud og lagt forsigtig paa forskjellige steder, saa de ikke skulde komme om hverandre. Og alt imens Simen skrued fra hverandre og pudsed og smurte med linolje baade indvendig og udvendig, talte han om alt det, han havde skudt med denne børsen. Ja, det var vist ikke saa ganske frit, at den havde skudt folk heller, for ikke rettere end han vidste, havde den været med i krigen i 1814, og der fandtes nu ikke slige børser som de, som havde skudt folk; for bagefter var det, ligesom det ikke gik an at bomme med dem.
Børsen var smurt og sat sammen igjen. Ja, det var vel bedst at lade ogsaa. For det maatte gjøres nøiagtig; for med hensyn til maden var den saa nøie og kræsen som nogen prest. Den gang han bare skjød rumpen af reven og ikke fik den, da havde han havt i et krudhorn eller to for lidet; derfor faldt skuddet ned i rumpen istedenfor at ramme oppe i korsryggen.
Han fandt frem et gammelt krudhorn og en skindpose med hagl, — tog krud ud af hornet og maalte og maalte i haanden, slog det saa ned i piben, betænkte sig lidt, saa ud i luften, ligesom han tælled, og tog saa en mindre portion og sendte efter.
Jon stod med opspilte øine. Aldrig havde han vidst, at det skulde slig kunst til.
«Nei, du er nok en klypper,» sa han med beundring.
«Hys,» sa Simen, «en skal helst ikke snakke, naar en la'r.»
Han dytted forsigtig stry ned paa krudet. Saa la han børsen forsigtig i sengen.
«Nu faar vi blande erterne.» Han tog i vestelommen og fik op en klype smaaspiker, holdt dem i haanden og veied dem, tog saa skindposen og heldte nogen hagl ned i og rørte sammen.
«Hm!» Han tog i lommen efter nogen spiker til og blanded i og hvisked saa:
«Ja, nu tænker jeg, det skal gjøre det,» og heldte saa blandingen ned i piben. Han stod igjen og betænkte sig lidt. Saa tog han i vestelommen og trak frem en lang storspiker. Han kneb læberne energisk sammen.
«Jeg tænker, vi byr ham den ogsaa, jeg, saa er vi sikre!»
Lidt efter tøfled Jon og Simen over dalen til Stubsveen.
Det er ikke godt at vide, hvem der var ivrigst af Jon og Per og Simen, da de om kvelden sad rundt bordet borte i Stubsveen og drak kaffedoktor, — ja de to da, for Jon fik ikke, han, som var liden. Det var ikke ende paa alle de historier, som blev fortalt om reven, baade om blaareven og rødreven og hvidreven. Nei, blaarev var nu ikke dette, mente Simen; det var han sikker paa; for da havde den ikke gaat frem til husene, og da vilde det nu ikke have nyttet stort heller, for den var saa slem; enten la den sig ned, eller ogsaa hopped den op, naar skuddet faldt. En maatte holde enten under eller over og lade det bero paa en slump, om den hopped op eller la sig ned. Han skjød under, han, den gang han skjød blaarev.
De var blit slige karer, baade Per og Simen, at Jon holdt paa ikke at faa lov at være med, da de ud paa kvelden gik bort i fjøset for at holde vagt. Men han gav sig nu ikke paa det; det var nu lige saa meget hans rev.
Ja, bare han var god for at sidde stille, saa. De maatte ikke røre et lem!
Ja, det kunde de være sikre paa ogsaa, det!
De gik da bort i fjøset alle tre, tog brændevinsflasken med, og Per gav kjærringen ordre til at have oppe paa varmen og kaffeen færdig, til de kom med slagtet.
De tog plads ved fjøsgluggen. Simen og Per tog en høisæk og satte sig godt til rette, saa de saa ud gjennem gluggen.
Simen holdt bagenden paa børsen med spændt hane, og piben stak han saa vidt bort i gluggen. Jon sad paa en melkestabbe lidt til siden og titted ud gjennem en spræk i væggen. Den, som først fik øie paa reven, skulde ikke sige noget, bare nappe Simen sagte i trøien.
Det var lunt og varmt der inde i fjøset; kjørne laa og pusted tungt og ørted, saa hornene gav smaa regelmæssige dunk i væggen.
Gjennem hver spræk trængte kulden paa, men mødtes aff varmen der inde; saa danned de to i fællesskab store kvaster af glitrende rim om hver en spræk. Udenfor var det klart maaneskin; de kunde se saa klart og skarpt som ved høilys dag, og det glitred bortover akrene, og maanelyset skalv paa de rimbesatte trær i bakken bortover. Det var saa stille og fredeligt der ude, ikke en lyd at høre, ikke en bevægelse at se.
De havde vel siddet en halv time; — varmen og stilheden begyndte at gjøre dem døsige.
«End om vi tar en støit?» hvisked Per.
«Ja, end om det,» sa Simen. —
De sad vel en halv time til. Saa hvisked Per igjen:
«Jeg holdt paa at sovne, jeg, gut; end om vi tar en støit?»
«Det vilde ikke være saa galt.»
Saa sad de en stund til. Det samme gjentog sig. Men saa blev det stille — længe.
Jon sad og saa gjennem sprækken saa oppmerksomt, at han havde ikke tid til at se bort paa de andre. Det var besynderligt, saa stille de var. Han skulde netop til at snu hovedet; men da kan det være, han med en gang holdt pusten og spiled øinene op.
Var det ikke noget, som rørte sig der nedenunder akerbakken? Jo, jo, der kom hovedet op! Der var den!
Først kom der en snude og et par spidse ører op, og hovedet vendte sig til alle kanter. Saa kom den helt op, langsomt og forsigtig, stod med den ene framfod i veiret, færdig til at lægge paa sprang; slig stod den lidt og saa sig omkring; satte saa foden forsigtig ned og lusked nogen skridt fremover. Den var saa fin og skjær og spisk, som den stod der med sin lange hale bag.
Da den havde gaat nogen skridt frem, stansed den, og saa brød den tvert af og lusked paa en anden kant.
Jon kunde ikke begribe, at Simen ikke skjød; men han havde vel sin mening med det!
Aa, end om den gik sin vei! Der lusked den, gik i en stor bue bortover, ovenom; der blev den borte i rabben ovenfor akeren.
Jon slap pusten igjen og stirred. Nei, han kunde ikke se den.
Jo, der!
Pludselig stak hovedet igjen frem oppe paa bakken, og nu meget nærmere; den veired og saa nedover mod fjøset. Slig stod den en stund, ogsaa nu med den ene fod løftet; saa slog den krog igjen, skraadde nedover bakken, slog saa igjen tverkrog og speided. Nu var den lige ved!
Simen maatte da se den, han, som sad lige for gluggen! Jon bøide sig bort og fik fat i trøien hans. Han tog ikke øinene fra reven, idet han rykked til.
Krrro—ro! sa det i det samme, saa det dured i fjøset. Det var Simen, som trak en voldsom snork, idet han vaagned.
Jon saa, at reven kasted omkring og i det samme gjorde et flere meter langt hop; derpaa flere og flere, hurtigere og hurtigere, bortover akeren; det var, som om den ikke rørte ved sneen. Det sidste, han saa, var den lange buskete hale, der stod som et styre, idet reven med et umaadeligt hop fór udover akerbakken og forsvandt.
Han sprang op og faldt, saa lang han var, over Per, som ogsaa vaagned.
I det samme dundred det løs, som om fjøset skulde ramle; kjørne spratt op og slet sig. Simen trilled bag om sækken: børsen havde spændt saa svinagtig.
Simen havde saa vidt set reven, idet den gjorde det sidste hop, og uden at sigte eller nogen ting klemte han paa, længe efter at den var borte.
«Saa du den?» ropte Per.
«Ja vist var det blaarev likevel,» sa Simen. «Han spratt ende til veirs, i det samme jeg skjød.»
Jon havde graaten i halsen:
«Nei, nu flyger du, Simen snekker, om du aldrig har løiet før.»