Skatten paa Sjørøverøen/28
XXIV
Coraclens reise.
Det var høilys dag, da jeg vaagnet igjen, og opdaget, at jeg laa og rullet paa sydvestsiden av Sjørøver-øen. Solen var oppe, men den var endnu for mig gjemt bak «Utkiket», som her strakte sine vilde fjeldmasser næsten like ned til sjøen.
Jeg var ikke mere end en ti, tyve favner ute fra stranden, og min første tanke var at vrikke mig i land; men det opgav jeg snart. For brændingen tordnet og brølte mellem klippene, saa jeg skjønte, at vaaget jeg mig nærmere, saa vilde jeg opslukes av den, baade jeg og min skrøpelige baat.
Og foruten denne tanke var der noget andet, som slog mig med rædsel. Rundt paa klippene laa eller krøp der frygtelige uhyrer — som vældige, bløte, slimete snegler saa de ut —, de holdt sig gjerne to og tre sammen og brølte eller gjødde, saa det gav gjenlyd mellem fjeldstykkene.
Senere har jeg forstaat, at det var sjøløver, fuldkommen uskyldige dyr; men den gang kjendte jeg dem ikke, og synet av dem opfyldte mig med den høieste gru. Nei, her vaaget jeg ikke at lande. Heller vilde jeg omkomme av sult paa sjøen end gi mig i lag med slike ukjendte rædsler.
Men om en stund mente jeg at opdage en bedre utvei.
Nordenfor «Utkiket»s ytterste utløpere strækker sig ut i sjøen en lang, lav tunge av gul sand, som ligger bar, naar det er lavvand. Nordenfor denne igjen springer en ny odde frem — Skogodden kaldet —, som er overgrodd av høie furutrær like ned til havkanten.
Jeg mindtes nu, hvad Silver hadde sagt om den strøm, som løper nordover langs hele vestkysten av øen. Jeg skjønte, at jeg maatte være kommet ind i denne strøm, og at jeg burde se, om jeg ikke kunde lande paa Skogodden.
Havet gik med store, glatte bølger. Der blaaste en jevn og mild søndenbris, og strømmen gik samme vei som vinden. Hadde strømmen gaat den andre veien, saa sjøen hadde været i oprør, var min lille baat sikkert gaat under for længe siden; men som det nu var, glædet jeg mig over, hvor forbausende let og sikkert den stevnet sin vei og klarte sig i den høie sjø.
Jeg blev efterhaanden modigere og modigere og satte mig op for at prøve aaren. Men den aller mindste forandring av tyngdens fordeling har stor indflydelse paa slik en liten, let «Coracle». Og ikke før hadde jeg lettet paa mig, før baatens gyngende, dansende bevægelse ophørte; den gled utfor den bratte side av et bølgebjerg med en fart, saa det svimlet for mig, og jog baugen ind i den næste bølge med slik voldsomhet, at skumsprøiten stod høit til veirs.
Jeg krøp forskræmt og gjennemvaat sammen og la mig saa forsigtig som mulig tilbake i min gamle stilling, og straks blev «Coraclen» den samme som før og vugget bløtt og let avsted med mig mellem de høie, blanke bølger. Det var klart, at det var bedst at la den gaa sin egen vei. Men naar jeg slet ikke kunde faa styre den, hvordan skulde jeg saa komme til lands?
Jeg blev mere og mere ængstelig, men jeg tapte ikke helt modet allikevel. Først tok jeg paa varsomt og forsigtig at øse «Coraclen» læns med min lue. Da det var gjort, gav jeg mig til at studere mit fartøi for at komme efter, hvordan det bar sig ad med at klare sig unda de høie sjøer. Jeg saa da, at det likesom gled utenom de mere urolige deler av bølgene og vippet og vippet sig frem, hvor vandet var stillest.
Det maatte da la sig gjøre at gi «Coraclen» en liten hjælp med aaren av og til, naar jeg anvendte den yderste forsigtighet, tænkte jeg. Varsomt fik jeg dreiet mig om, og der laa jeg nu paa albuene i den mest trættende stilling man kan tænke sig, og gav nu og da et litet støt med aaren for at styre «Coraclen» opunder land.
Det var et vanskelig og anstrengende arbeide, men efterhaanden merket jeg, at det hjalp. At komme i land paa Skogodden saa jeg ikke vilde lykkes mig, for jeg var kommet et par hundrede favner for langt øst. Men jeg var da nu nær inde ved stranden; jeg saa de tætte, grønne furukroner vifte i vinden og var viss paa, at jeg skulde kunne lande ved næste næs.
Det var ogsaa paa tide, for jeg var aldeles forpint av tørst. Solen, som brændte over mig, dens tusenfoldige gjenskin i bølgene, sjøvandet, som jeg hadde faat over mig, og som tørret ind paa mig, saa mine klær, ja mine læber var fulde av salt, alt dette fik min hals til at svi og mit hode til at verke. Synet av trær saa nær ved mig gjorde mig rent syk av længsel; men strømmen hadde snart baaret mig forbi pynten, og da der atter aapnet sig en ny bugt, saa jeg noget, som gav mine tanker en anden retning.
Like forut, ikke en halv mil borte, fik jeg se «Hispaniola» under seil, Jeg var naturligvis straks paa det rene med, at nu vilde jeg bli grepet; men min tørst var saa fortvilet, at jeg ikke visste, enten jeg skulde være glad eller lei ved denne tanke. Men jeg blev snart saa forundret, at jeg ikke tænkte paa noget mere, men bare kunde stirre og stirre.
Der neiet «Hispaniola» avsted for storseil og to klyvere; de to skjønne, hvite seil lyste som sne eller sølv i solen. Den holdt kurs mot nordvest, da jeg først fik øie på den; men pludselig la den mere over mot vest, saa jeg trodde, de hadde faat øie paa mig ombord og var paa jagt efter mig. Med ett faldt den imidlertid av for vinden og blev liggende hjælpeløs med skjævrende seil.
«For en klodset seilas! De maa være fulde som alker fremdeles,» tænkte jeg, og jeg syntes jeg hørte, hvordan kaptein Smollett vilde sendt dem i vei ved en saadan anledning.
Imidlertid faldt skuten mere og mer av, nu og da fanget seilene vind et øieblik, og den gled da raskt nogen favner frem for saa at ligge bom stille igjen. Frem og tilbake, ut og ind, mot nord, mot syd, mot øst og vest seilet «Hispaniola» i korte ryk og kast, og hver gang endte det som det var begyndt: skibet laa stille med skjævrende, smeldende seil. Da gik det klart op for mig, at der ingen kunde være ved roret. Men om saa var, hvor var mændene? Enten maatte de være døddrukne, eller de hadde forlatt skuten, og kanske jeg da kunde komme mig ombord og faa navigert skibet tilbake til sin kaptein.
Strømmen førte baade «Hispaniola» og «Coraclen» avsted med samme fart. Hadde jeg bare turdet sætte mig op og vrikke baaten avsted, var jeg viss paa, jeg skulde indhente skuten. Lysten til dette eventyr vokste med hvert øieblik, og tanken paa vandtønden ombord hjalp ogsaa til at styrke mit mod.
Jeg kom mig op og blev naturligvis straks hilset av en hel styrtsjø, som brøt ind over mig; men denne gang gav jeg mig ikke; jeg blev sittende, og padlet av al magt i vei efter det hjælpeløse skib. En gang fik jeg en sjø saa voldsomt over mig, at jeg holdt op at ro, mens hjertet skalv i mig som en ræd fugl; men efterhaanden klarte jeg mig bedre og bedre, og styrte mit lille fartøi sikrere og sikrere frem mellem de rullende bølger.
Jeg vandt mig hastig ind paa skonnerten; jeg kunde se messingbeslaget skinne paa rorpinden, mens den slog hit og dit. Men der var ikke et levende væsen at opdage paa dækket. Jeg kunde ikke tro andet, end at fartøiet var forlatt. Hvis ikke, saa maatte mændene ligge drukne nedenunder, og der kunde jeg kanske laase dem inde og saa styre skibet, hvorhen jeg vilde.
Jeg rodde paa alt det jeg turde. Men det var allikevel et svært arbeide at vinde ind paa skonnerten. Den hadde nu engang forsprang, strømmen drev den avsted, og av og til kom vinden og fyldte seilene, saa den skjøt en uregelmæssig fart, snart til den ene, snart til den anden side.
Men endelig var jeg da heldig. Vinden stilnet av et øieblik, saa strømmen fik mere magt, og dermed dreiet «Hispaniola» sig langsomt rundt sig selv, saa jeg til slut hadde hele agterspeilet for mig — med kahytsvinduet fremdeles paa vidt gap og lampen over bordet fremdeles brændende ind i lyse dagen. Storseilet hang med tunge folder som et flag. Skibet laa ganske stille.
Da la jeg mig paa aaren og padlet i vei av al min magt. Jeg var ikke hundrede alen fra skuten, da der med ett paany kom et vindstøt; seilene fyldtes i et nu, og neiende og skummende bruste skibet avsted. Jeg var fortvilelsen nær, men fortvilelsen forvandledes hurtig til glæde. For atter dreiet skonnerten sig langsomt — rundt — rundt, og kom nærmere og nærmere, saa jeg kunde se sjøen skumme hvit om dens baug. Uhyre stor syntes den mig fra mit sæte i «Coraclen».
Men da — da begyndte jeg pludselig at forstaa den fare jeg var i. Jeg fik ikke tid til at tænke, ikke tid til at gjøre noget for at komme unda. Jeg var paa toppen av en bølge, da skonnerten kom brusende nedover den næste. Baugsprydet var like over mig. Jeg sprang op og gjorde et hop; «Coraclen» fór dypt ned under vandet. Men jeg hadde faat tak med hændene, og mens jeg hang der efter en line like under baugsprydet, pustende og stønnende, hørte jeg et dumpt støt og forstod, at skonnerten hadde tørnet mot «Coraclen» og knust den, saa jeg nu var henvist til at berge mig op paa «Hispaniola» uten mulighet for noget tilbaketog.