Skatten paa Sjørøverøen/24
XXI
Angrepet.
Saasnart Silver forsvandt, vendte kapteinen sig om og gik ind. Inde fandt han ingen paa sin post uten Gray. Og det var første gang, vi saa ham sint.
«Paa post!» tordnet han.
Vi kom os alle i en hast hver paa sin plads.
«Gray,» sa kapteinen, «jeg skal indføre i logboken, at du blev paa din post og passet din pligt som en bra sjømand. Hr. squire, jeg forbauses over Dem. Og De, hr. doktor, som har baaret kongens trøie! Var det paa den maate, De gjorde tjeneste ved Fontenoy, saa burde De visst heller blit i køien.»
Ingen svarte noget; men alle fik det travelt med at skaffe sig noget at bestille.
Kapteinen stod litt og saa paa sine mænd. Saa sa han:
«Ja, gutter, nu har jeg git Silver en ordentlig ladning. Men inden en time er omme, har vi dem ogsaa over os; det sa han. Vi er de færreste, det trænger jeg ikke fortælle dere; men vi kjæmper bak en forskansning, og indtil for litt siden vilde jeg sagt, at vi kjæmper med disciplin. Jeg tviler ikke et øieblik paa, at vi kan staa os mot dem, om vi anstrænger os.»
Saa gjorde han en runde og saa efter, at alt var klart.
Paa begge husets tversider, mot øst og vest, var der bare to skyteskaar; paa sydsiden, hvor bislaget var, var der atter to; men paa nordsiden fem. Vi hadde et par og tyve børser. Veden hadde vi stablet op i fire lag, saa den dannet en slags hylder, og paa disse hylder laa der ammunition og fire ladde børser hver til forsvarerne. Huggertene laa paa vedstabelen midt i rummet.
«Sluk ilden,» sa kapteinen. «Det er ikke saa koldt længer, og det er bedst, vi ikke har øinene fulde av røk.
Squiren gik selv hen og slukket varmen.
«Jim har nok ikke faat sig nogen frokost. Forsyn dig, Jim, og gaa paa din post og spis der,» blev kapteinen ved. «Skynd dig nu, gutten min; du kommer nok til at trænge den. Hunter, gaa rundt og skjænk en dram til hver.»
Mens brændevinet blev utdelt, utviklet kapteinen sin forsvarsplan.
«Doktor, De tar post ved døren,» sa han; «men pas paa, saa De ikke blotstiller Dem; hold Dem inde og fyr ut gjennem bislaget. Hunter staar paa østre side og Joyce paa vestre. Hr. squire, De, som er den flinkeste skytter av os, tar nordsiden sammen med Gray; der er fem skyteskaar, vet De, og det er tillike der faren er størst. Kan de komme sig indpaa huset og fyre ind igjennem vore egne skyteskaar, saa er vi ilde faren. Hawkins, hverken du eller jeg har nogen videre øvelse i at skyte; vi faar lade børsene og gjøre anden haandsrækning.»
Det var sandt, som kapteinen hadde sagt; det var ikke koldt mere. Saa snart solen var kommet op over skogen, blev det gloende hett, saa harpikset smeltet paa tømmerstokkene. Vi kastet trøiene, knappet skjortene op i halsen og brettet ærmene op over albuene; og nu stod vi der, hver paa sin post i febrilsk forventning.
Der gik en time.
«Gid pokker hadde dem!» utbrøt kapteinen. «Dette blir altfor kjedelig i længden.»
Men i det samme sa Joyce:
«Hr. kaptein, hvis jeg ser nogen, skal jeg saa fyre?»
«Det har du jo hørt!» skrek kapteinen.
«Tak, hr. kaptein,» sa Joyce med samme belevne høflighet.
Men fremdeles var der intet at se eller høre.
Allikevel hadde Joyces bemerkning strammet os op. Vi stod med anspændte øine og øren; skytterne hadde fingeren paa avtrækkeren; midt i rummet stod kapteinen, hvas og med sammenbitte tænder.
Pludselig løftet Joyce sin rifle og skjøt. Neppe var knaldet av skuddet dødd bort, før det blev besvart av en hel salve, som faldt skud efter skud, som perler paa en snor, fra alle kanter av skogen. Flere av kulene slog mot blokhuset, men ingen kom indenfor. Og da røken lettet og forsvandt, laa skogen der like taus og stille som før. Ikke en kvist rørte sig, ikke en lyd forraadte nogen skjult fiende.
«Traf du den du sigtet paa?» spurte kapteinen Joyce.
«Nei, hr. kaptein, det tror jeg ikke,» svarte Joyce.
«Lad hans børse paany, Jim,» bød kapteinen. «Hvor mange mener De, der var paa Deres side, doktor?»
«Det vet jeg ganske nøiaktig,» svarte doktoren. «Der faldt tre skud her paa denne side; jeg saa glimtene; to tæt ved hverandre og det tredje litt mere mot vest.
«Tre altsaa. Og hvor mange var der paa Deres side, hr. squire?»
Men dette spørsmaal var ikke let at besvare. Der faldt mange skud paa nordsiden — syv, mente squiren; otte eller ni, trodde Gray. Fra øst og vest var der derimot bare faldt et eneste skud. Det var altsaa klart, at hovedangrepet vilde komme nordenfra.
Men kaptein Smollett foretok allikevel ingen ændring av vor stilling. Hvis det lykkedes oprørsmændene at komme over palissaden og naa hen til huset, saa vilde de, mente han, sikkert sætte sig i besiddelse av hvilket som helst skyteskaar, som de fandt ubeskyttet, og plaffe os ned som rotter i en fælde i vor egen forskansning.
Heller ikke hadde vi lang tid til spekulationer. For pludselig styrtet en liten flok sjørøvere med et høit hurra ut av skogen og like mot palissaden. I samme øieblik fyrte de andre paany fra alle kanter av skogen, og en riflekule kom susende ind gjennem døren og splintret doktorens børse.
Oprørerne klatret over palissaden som aper. Squiren og Gray skjøt om igjen og om igjen, og tre mand faldt, en indenfor palissaden, to paa utsiden. Men den ene av disse var tydeligvis ikke farlig saaret, for han var paa benene igjen i en fart og forsvandt mellem trærne.
To hadde maattet bite i græsset, en var flygtet, fire var kommet indenfor vore forskansninger, mens de andre syv, otte, som tydeligvis maatte være vel forsynt med rifler, fra skogen av holdt en livlig, men unyttig skytning i gang mot blokhuset.
De fire, som var kommet over palissaden, satte i fuldt løp mot bygningen; de ropte til hverandre, mens de sprang, og mændene i skogen ropte opmuntrende med. Der faldt flere skud; men det hele gik i slik hast, at intet traf. Et øieblik efter var de fire sjørøvere over os.
Job Anderson, baatsmandens, hode dukket pludselig op ved det midterste skyteskaar.
«Ind paa dem — alle mand, alle mand!» brølte han med tordenstemme.
I det samme grep en av de andre sjørøvere om mundingen paa Hunters gevær, vristet det fra ham, kilte det ind gjennem skyteskaaret og slog med et voldsomt støt den arme fyr over ende paa gulvet.
Imens var en tredje sprunget rundt hele huset og viste sig pludselig i døren, hvor han med sin huggert i haanden faldt over doktoren.
Med én gang var vor stilling altsaa helt forandret. For et øieblik siden fyrte vi, under bedækning, paa en utsat fiende; nu var det vi, som var utsat for fiendens angrep uten at kunne komme unda engang.
Blokhuset var fuldt av røk, og denne røk dannet et slags skjul for os. Rop og forvirring, glimt og smeld av pistolskud, og et høit jammerskrik lød i mine øren.
«Ut, gutter! La os slaas med dem paa aapen mark! Ta huggertene!» ropte kapteinen.
Jeg grep en huggert fra bunken; samtidig var der en anden, som grep en og gav mig et snit over knokene; men jeg merket det knapt. Jeg fór ut av døren ut i det klare solskin. Der var en like bakefter mig, jeg visste ikke hvem. Foran mig saa jeg doktoren forfølge sin angriper nedover bakken; netop som mit blik faldt paa ham, saa jeg ham parere den andens utfald og gi ham et hug, saa han med et gapende saar tvert over ansigtet tumlende gik overende i græsset.
«Rundt huset, gutter! rundt huset!» skrek kapteinen, og selv i denne tummel kunde jeg høre, der var noget forandret ved hans stemme.
Aldeles instinktmæssig adlød jeg, vendte mig mot øst og fór med hævet huggert om hjørnet. I næste øieblik stod jeg ansigt til ansigt med Anderson. Han brølte høit og svang huggerten over sit hode, saa det blanke blad lynte i solskinnet. Jeg fik ikke tid til at bli ræd; jeg hev mig bare lynsnart til side, og i det samme gled min fot i den løse sand, og jeg gik paa hodet utfor bakken.
Idet jeg kom springende ut av døren for litt siden, hadde jeg set de andre av oprørsmændene storme frem og over palissaden for at gjøre ende