Skatten paa Sjørøverøen/15
XIII
Hvordan eventyret begyndte.
Da jeg den næste morgen kom op paa dækket, var øens utseende aldeles forandret. Skjønt det nu omtrent var vindstille, hadde vi skutt god fart om natten, og laa nu og duvet saa smaat omtrent en halv engelsk mil utfor den sydøstre, lavere del av kysten.
Graagrøn skog dækket den største del av øen. Her og der blev dette ensformige dække brutt av gule sandstriper og av høie naaletrær, som raget op over den øvrige skog, enkeltvis eller i grupper. Men hovedindtrykket av øen var graa og trist. Op over skogen steg fjeldene som nakne topper. De var alle forunderlige av form, særlig var «Utkiket», som var en tre, fire hundrede fot høiere end de to andre fjeld, besynderlig av utseende, idet det hævet sig steilt i veiret fra alle sider, mens toppen pludselig var skaaret tvert av. Hele øen gjorde et øde og trist indtryk, saa det var, som om hjertet sank i mig, mens jeg stod og saa derhen.
Vi hadde et kjedelig morgenarbeide for os, for da det var saa ganske stille, maatte baatene fires ned og bemandes, og vi maatte buksere fartøiet tre, fire mil rundt den nærmeste odde og ind gjennem det trange løp, som førte ind til havnen bak Skeletøen. Jeg tilbød mig at følge med en av baatene. Varmen var næsten uutholdelig, og mændene bandte over arbeidet. Det var Anderson, som førte kommandoen i min baat, og istedenfor at tale matrosene til rette, bandte og skjendte han værre end de andre.
«Ja ja,» sa han til slut med vegt, «det er godt vi vet, dette ikke skal vare evig.»
Jeg syntes dette var et daarlig tegn, for like til denne dag hadde matrosene gaat villig og muntert til arbeidet; men det var, som om bare synet av øen hadde løsnet alle disciplinens baand.
Hele veien indover stod Lange John agter ved siden av rormanden og lodset skibet. Han kunde løpet utenad paa fingrene, og skjønt manden ved loddet stadig fandt dypere vand end der var angit paa kartet, saa var Lange John ikke en eneste gang i tvil om, hvad kurs der skulde holdes.
Vi la bi netop paa det sted, hvor der ifølge kartet var ankerplads, omtrent en kvartmil fra hver strand, med den store øen paa den ene siden og Skelet-øen paa den andre. Bunden var jevn sand. Plasket av ankeret fik store flokker av fugl til at fare kredsende og skrikende op over skogtoppene; men knapt et minut efter hadde de sat sig til ro igjen, og alt var stille som før.
Stedet var aldeles lukket inde, omringet, begravet av skog. Trærne vokste tæt helt ned til stranden, som var flat langt indover. Helt inde reiste fjeldtoppene sig med «Utkiket» i midten. To smaa elver kom nedover og løp ut i denne stille dam, som den kunde kaldes, og løvet paa denne kant av stranden var av en næsten giftig grønhet. Fra skibet kunde vi ikke se noget til huset eller indhegningen, som laa helt begravet inde blandt trærne. Hadde vi ikke hat kartet, kunde vi næsten tro, vi var de første mennesker, som nogen gang hadde kastet anker paa denne ensomme strand.
Ikke et vindpust rørte sig; heller ikke hørtes nogen lyd, undtagen brændingen, som en halv mils vei utenfor tordnet mot klippene og stranden. Men over den stille ankergrund laa der en underlig, indestængt lugt — en lugt av raatnende løv og morknende træstammer; og jeg saa doktoren snuse og snuse ut i luften med en mine som en, der lugter et raattent egg.
«Jeg kjender ikke noget til, hvordan det er med skatten,» sa han, «men at der er feber her, det skal jeg indestaa for.»
Hadde mændenes holdning været foruroligende i baatene, saa var den like truende da de var kommet ombord igjen. De laa rundt paa dækket, smaasnakkende og knurrende. Den mindste befaling blev mottat med mørke blik og tvert og likegyldig efterkommet. Selv de bra av karene blandt besætningen lot til at være smittet. Det var klart, at et oprør hang over vore hoder som en tordensky. Og det var ikke bare vi i kahytten, som merket faren. Lange John hadde det travelt med at gaa fra flok til flok, hjælpe, hvor han kunde komme til, opmuntre, spøke og smile, hvor han bare syntes det trængtes. Han var velviljen og imøtekommenheten selv, og stemte i sang paa sang for at dække over de andres misstemning. Men av alle de mørke varsler den dag syntes denne Lange Johns iøinefaldende ængstelighet os det aller værste.
Vi holdt raad i kahytten.
«Hvis jeg nu risikerer at komme med en eneste befaling til, saa ryker det hele overende,» sa kapteinen; «for faar jeg et grovt svar, og jeg irettesætter vedkommende, saa gaar det galt; og irettesætter jeg ham ikke, saa vil Silver skjønne, at der stikker noget bak, og da gaar det ogsaa galt. Vi har bare en eneste mand at regne med nu, hr. Trelawney.»
«Hvem mener De?» spurte squiren.
«Silver,» svarte kaptein Smollett. «Han er like saa ivrig som vi for at holde det gaaende, som det er — foreløbig. Saasnart der var en anledning, vilde han tale dem tilrette, og mit forslag er nu, at vi gir ham denne anledning. La os gi mændene landlov i eftermiddag. Gaar de alle i land, vel, saa forsvarer vi fartøiet. Gaar ingen av dem, saa blir vi i kahytten og stoler paa, at Gud hjælper den, som har ret. Men merk mine ord: gaar der nogen faa i land, saa fører Silver dem tilbake saa blide som lam, det indestaar jeg for.»
Saaledes blev det da bestemt. Hunter, Joyce og Fedruth blev indviet i det hele. De modtok vore efterretninger med mindre overraskelse og større freidighelt, end vi hadde ventet. Hver mand av os fik et par ladde pistoler, og saa gik kapteinen op paa dækket og talte til mandskapet.
«Gutter,» sa han, «dette har været en strid dag, og vi er alle trætte og medtatte. En liten tur i land kunde kanske være en forfriskelse; baatene ligger endnu paa vandet; dere kan ta dem og gaa i land for resten av eftermiddagen, saa mange som vil. Jeg skal løsne et skud en halv time før solnedgang.»
Jeg tror, de enfoldige narrene mente, de skulde snuble over hauger med penger og klenodier, straks de kom i land, slik en begeistring blev der. Mændene fór op og satte i et hurra, saa det gav gjenlyd i fjeldene, og saa fuglesværmen fløi op igjen og skrikende kredset om ankerpladsen.
Kapteinen var klok nok til at holde sig av veien. Han forsvandt og lot Silver ordne det hele, og det tror jeg, han gjorde ret i. Hadde han blit paa dækket, kunde han ikke længe latt, som om han ikke forstod situationen. For den var klar som dagen. Silver var kapteinen, og under sig hadde han en mægtig oprørsk flok. De hæderlige av matrosene — og jeg fik snart se, at der dog ogsaa var slike ombord — maa ha været topmaalte idioter, som ikke kunde forstaa, hvor dette bar hen. For et er at være doven og gjøre motstand mot arbeidet, men et andet at ta et skib og myrde en flok uskyldige mennesker.
Endelig var alt klart til at lægge fra borde. Seks mand skulde bli ombord, og de andre tretten, Silver indbefattet, gik i baatene.
Da var det, jeg fik den første av de forrykte idéer, som dog kom til at bidra saa meget til vor redning. Naar Silver lot seks mand bli tilbake, var det jo klart, at vort parti ikke kunde begynde nogen kamp og indta skibet, og heller ikke trængtes jeg da ombord. Derfor fik jeg den tanke at gaa i land. I en fart gled jeg nedover skibssiden og ned i en av baatene, som i samme øieblik la fra.
Ingen la merke til mig uten Silver; han kastet et skarpt blik hen fra den anden baat, som han styrte, og ropte over, om det var mig. Fra det øieblik begyndte jeg at angre, hvad jeg hadde gjort.
Matrosene rodde indover mot land, saa sjøen fosset om baugen. Den baat, jeg var i, var den letteste og den bedst bemandede, saa den kom hurtig i spidsen; vi gled alt henunder trærne ved stranden; jeg grep en gren og svang mig op paa den og forsvandt i tykningen, længe før Silver og de øvrige av mandskapet hadde naadd til lands.
«Jim! Jim!» hørte jeg ham rope.
Men det ænset jeg selvfølgelig ikke; jeg sprang avsted, smat under grener, svang mig over stammer, brøt gjennem tætte snar, løp saa længe, til jeg ikke kunde mere.