Skatten paa Sjørøverøen/05
V
Den blindes død.
Min nysgjerrighet var paa en maate større end min frygt. Jeg kunde ikke bli hvor jeg var. Jeg krøp tilbake langs bækken, til jeg var kommet saa langt, at jeg kunde overse hele landeveien foran vor dør; saa gjemte jeg mig bak en busk. Det var saavidt jeg fik stikke mig godt indunder busken, før jeg saa syv mand komme nedover bakken i fuldt sprang med manden med lykten i spidsen. Tre av dem sprang ved siden av hverandre, haand i haand, og jeg kunde trods taaken se, at den ene av dem var den blinde. I næste øieblik kjendte jeg ogsaa hans stemme.
«Ind med døren!» skrek han.
«Jo vel, jo vel,» svarte flere stemmer og stormet op mot huset.
De studset og stanset ved at se døren aapen; men den blinde var som ute av sig selv av utaalmodighet.
«Ind, ind, ind!» skrek han og bandte de andre for deres sendrægtighet.
Fire, fem av dem lystret straks; to blev igjen ute paa veien med den skrækkelige blinde. Der var en kort stilhet; saa lød et rop inde fra huset, og en stemme derinde skrek ut: «Bill er død!»
«Gjennemsøk hans klær, fordømte idioter!» bandte den blinde. «Og dere andre, ind og op efter kisten!»
Jeg kunde høre dem ramle ilsomt opover den gamle trappen, saa huset rystet av det. Like efter lød nye rop, kapteinens vindu blev slaat op med et brak, saa rutene singlet og sprang, og en mand lænet sig ut, tydelig at se i maaneskinnet.
«Pew,» ropte han til den blinde nede paa veien, «her har været folk før os. De har vendt op og ned paa hele kisten.»
«Er de borte?»
«Pengene er ikke borte; de er der.»
Den blinde bandte pengene.
«Flints papirer, mener jeg!» skrek han.
«Dem ser vi ikke noget til.»
«Hei, du derinde,» brølte den blinde, «har Bill papirene paa sig?»
En av mændene kom fra skjænkestuen ut i døren.
«Bill er alt blit overhalet,» sa han; «der er ingenting at finde paa ham.»
«Det er disse folkene her i vertshuset — det er den forbandede gutten! At jeg ikke stak øinene ut paa ham med det samme!» skrek den blinde atter rasende. «De var her for ikke en time siden — de hadde stængt døren da jeg tok i den. Avsted, gutter, og se at faa tak i dem!»
«Ja, lyset de har brukt, har de latt staa igjen her,» sa manden oppe i vinduet.
«Let efter dem! Sæt huset paa ende!» skrek den blinde og slog med sin stav i veien.
Og saa hørte jeg en svare rammel inde fra huset, tunge føtter trampet omkring, møbler blev kastet overende, dører slaat ind, bohavet knust, indtil det gav gjenlyd mellem knausene. Saa kom mændene ut, den ene efter den anden. Der var ingen at finde, meldte de.
I samme øieblik lød den fløiten, mor og jeg hadde hørt, paany.
«Der er Dirk igjen!» ropte en av dem. «Hør! to ganger! Vi maa herfra.»
«Herfra, din usling!» skrek den blinde. «Dirk har altid været en feig hund — hvem bryr sig om ham? De maa være her like ved; de var her jo saa nylig; langt væk kan de ikke være kommet! Avsted og let efter dem, usselrygger! Aa, bare jeg hadde hat øine!»
«Hør nu, Pew,» sa en av mændene beroligende, «vi har jo mynten.»
«De har vel gjemt det andet, saa vi ikke finder det allikevel,» mente en av de andre. «Ta nu imot pengene, Pew, og slaa dig tiltaals.»
Men nu blev Pew aldeles fra sig av raseri. Han bandte og svor, saa det var forfærdelig at høre paa, og slog om sig med staven uten at ænse, hvor haardt han traf. De andre paa sin side bandte den blinde kjeltring og prøvde at faa tak i staven og rive den fra ham.
Denne strid blev vor redning, for endnu mens den stod paa, hørtes der paany støi fra toppen av bakken i retning av landsbyen — lyden av galopperende hester. Næsten i samme øieblik kom der et glimt, fulgt av et skarpt pistolskud fra den anden side. Det var tydeligvis det yderste faresignal, for sjørøverne vendte sig som paa kommando og satte avsted til alle kanter — alle undtagen den blinde Pew. Ham lot de staa igjen, det være sig nu i hasten eller for at hevne sig. Han ravet som en vanvittig frem og tilbake paa veien, famlet ut for sig og ropte paa kameratene. Han tok feil av veien, løp med staven foran sig forbi mig bortover mot landsbyen og ropte:
«John, Sorte Hund, Dirk! Dere vil da ikke forlate gamle Pew, kamerater! Dere forlater da ikke gamle Pew!»
I det samme kom en flok ryttere tilsynet paa toppen av bakken; de jog i galop nedover, saa den haarde vei dundret under hestebenene.
Da forstod den blinde, at han var paa gal vei. Han vendte med et brøl og sprang like mot bækken; den tumlet han i. Men i et sekund var han paa benene igjen, kastet sig atter ind paa veien, gjorde et vildt sprang, og var i næste øieblik midt inde mellem hestebenene.
Forgjæves søkte rytterne at holde hestene tilbake. Den blinde gik med et forfærdelig skrik overende, og hestene trampet i vild fart henover ham. Han faldt om paa siden, seg saa langsomt forover, og blev liggende med ansigtet mot marken; han rørte sig ikke mere.
Jeg sprang frem og for efter rytterne. De holdt forresten alle hestene an, forfærdet over, hvad der var hændt; og nu kunde jeg se, hvem det var. Den ene var den gutten, som fra landsbyen var sendt avsted efter dr. Livesey; de øvrige var toldbetjenter, som han hadde møtt paa veien, og som han hadde været saa fornuftig at faa med sig straks. Overopsynsmanden, Dance, hadde faat nys om den lugger, som laa i Kitts Hole, og var ridd avsted med sine folk for at holde utkik paa veien. Det var denne omstændighet, mor og jeg skyldte vor redning.
Pew var død, stendød. Mor blev baaret til landsbyen, og der kom hun sig snart, da vi stelte med hende.
Imidlertid red toldbetjentene avsted til Kitts Hole; men veien dit var slem og tok tid, saa da de naadde frem, saa de at luggeren alt var under seil, skjønt endnu like inde ved stranden. Opsynsmanden ropte den an. En stemme svarte og sa, det var bedst han trak sig ind i skyggen, ellers kunde han let risikere at faa en ladning bly i sig, og i det samme pep en kule tæt forbi hans arm. Et øieblik efter var skibet glidd bak odden og forsvundet. Toldbetjentene stod igjen, ærgerlige og flate.
«Ja ja,» sa opsynsmanden tilslut; «det var da endda godt, vi fik slaat skallen ind paa denne blinde kjeltringen.»
Jeg hadde nemlig nu fortalt dem hele historien.
Sammen med toldmændene vendte jeg tilbake til «Admiral Benbow». Der var alting i den vildeste forstyrrelse, bohavet, like til uret paa væggen knust, slaat istykker og vendt op og ned paa; og skjønt der ingenting var blit røvet, undtagen kapteinens pengepose og to, tre sølvmynter, som laa paa hylden i skjænkestuen, indsaa jeg straks, at vi var komplet ødelagt.
Overopsynsmanden forstod ingenting av alt dette.
«De fik tak i pengene, sier du. Jamen hvad i alverden var det saa, de grov efter, Flere penger antagelig?»
«Nei, det de lette efter, tror jeg jeg har her i brystlommen,» svarte jeg, «og sandt at si vilde jeg svært gjerne faa det bragt i sikkerhet.»
«Ja vel,» svarte han; «vil du, at jeg skal ta det?» «Jeg tænkte, at kanske dr. Livesey —» begyndte jeg.
«Ja, det er ret,» avbrøt han mig venlig, «det har du ret i; han er en gentleman, og han er magistratsmedlem tillike. Kanske det er like saa godt, at jeg selv rider op til ham og avlægger beretning for ham eller squire Trelawney. Det er jo saa, at denne blinde mand er dræpt, og det er bedst at melde det straks, saa folk ikke skal ha noget paa de kongelige toldopsynsmænd at si. Men du kan jo ride med, om du vil.»
Jeg takket meget for tilbudet. Vi vendte tilbake til landsbyen, og jeg fortalte mor hvad jeg hadde tænkt at gjøre. Da jeg kom ut igjen, var alle toldbetjentene alt i sadelen.
«Dogger,» sa mr. Dance, «du har slik en god hest, la gutten her sitte op bakpaa hos dig.»
Og dermed bar det i galop avsted til doktor Liveseys hus.