Skatten paa Sjørøverøen/33
XXVIII
I fiendens leir.
Det røde skjær fra branden, som nu oplyste blokhusets indre, viste mig, at det værste var hændt. Sjørøverne var i besiddelse av huset og provianten; der var vort brændevinsanker, vort flesk, vor brødtønde; jeg kjendte det igjen alt sammen. Men hvad der skræmte mig mest var, at jeg ikke saa tegn til en eneste fange. Var de da døde alle sammen? Og jeg, som ikke hadde været der og delt deres skjæbne!
Det var bare seks av sjørøverne tilbake nu; resten var døde. De fem var kommet paa benene, røde og svulne i ansigtet efter sin rus og den korte søvn. Den sjette hadde reist sig paa albuene; han var blek som et lik, og det blodflekkede bind om hans hode viste, at han nylig var blit saaret.
Papegøien sat paa Lange Johns skulder og pillet sig i fjærene. Han selv saa noget blekere og alvorligere ut end ellers.
«Naa, saa det er selveste Jim Hawkins, som falder med døren ind i huset her? hvad?» sa han. «Godt; jeg skal finde mig i det.»
Dermed satte han sig skrævs over brændevinstønden og stoppet sin pipe.
«Gi mig litt fyr av branden din der, Dick,» sa han; og da pipen var tændt, blev han ved: «Sæt dere ned, gutter; dere trænger ikke bli staaende for Jim Hawkins' skyld; han tillater nok, at dere tar plads. Ja, Jim, nu er du altsaa kommet her — rent som en glædelig overraskelse for gamle John. Jeg sa jo, du var en rask kar, straks jeg saa dig, vet du; men dette her overtræffer mine dristigste forventninger.»
Paa alt dette svarte jeg naturligvis ikke et ord. De hadde stillet mig med ryggen op mot væggen, og der stod jeg og saa Silver like ind i ansigtet; noksaa kry av ydre, haaber jeg, men med den sorteste fortvilelse i hjertet.
Silver tok rolig et drag eller to av pipen og fortsatte:
«Ser du, Jim, siden du nu engang er her, saa vil jeg si, at jeg altid har likt dig. Du er rent som et billede paa mig selv, den gang jeg var ung og vakker. Jeg har altid gjerne villet, du skulde være med os og faa din del av det hele, og nu ser du, gutten min, nu er det blit slik for dig. Kaptein Smollett er en flink sjømand; det skal jeg villig indrømme; men han er noget vel streng av sig. «Pligt er pligt,» sier han, og det kan han jo ha ret i. Og derfor sier jeg: agt dig for kapteinen, sier jeg. Doktoren er nu ogsaa rent opsat paa dig; «den utaknemmelige knegten», kaldte han dig. Ja, kort og godt: tilbake til dem kan du ikke gaa, for de vil ikke ha dig; og medmindre du vil danne et tredje parti du for dig selv, — og det kan jo bli litt ensomt kanske —, saa faar du slutte dig til kaptein Silvers.»
Av denne tale forstod jeg til min glæde, at mine venner var i live. Og skjønt jeg nok trodde, hvad Silver sa, nemlig at de var vrede paa mig for min flugt, saa følte jeg allikevel en ubeskrivelig lettelse.
«Jeg skal ikke snakke om den ting, at du nu er i vore hænder,» blev Silver ved, «skjønt det er du, som du ser. Men jeg liker bedre at godsnakke med folk end at true. Vil du være vor mand, godt, saa slutter du dig til os; og vil du ikke, Jim, saa staar det dig frit for at si nei; det staar dig frit for, kamerat. Og greiere kan ingen sjømand tale; det kan du bande paa.»
«Jeg maa altsaa svare?» sa jeg, og jeg skalv svært i stemmen. For gjennem al hans haanlig glatte tale merket jeg dødsfare hænge over mig.
«Det er ingen, som tvinger dig,» svarte Silver. «Det haster ikke, kamerat; tiden gaar saa let og morsomt i dit selskap, ser du.»
«Godt,» sa jeg; jeg begyndte at bli litt modigere, «skal jeg vælge, saa vil jeg først vite, hvad jeg har at holde mig til, hvorfor dere er her, og hvor squiren og de andre er.»
«Jo, det skal du faa vite, min ven,» svarte Silver. «Igaar i hundevakten kom doktor Livesey ned til os med parlamentærflag. «Nu er dere solgt, kaptein Silver; for skuten er væk,» sier han. Naa, det kan nok være, vi hadde tat os et litet glas for tidsfordriv; andet sier jeg ikke. Ialfald hadde vi ikke holdt utkik efter fartøiet; men da saa vi ut, og saa minsæl, om ikke skuten var reist sin vei. «Ja vel,» sier doktoren, «derfor, la os nu godsnakke litt» Det gjorde vi da, og nu er vi altsaa her med huset, provianten, brændevinet, veden, dere var hensynsfulde nok til at bringe til huse, kort sagt hele herligheten. Og de andre, hvor de er reist hen, det vet jeg ikke.»
Han trak rolig paa pipen.
«Og forat du kan faa grei besked,» la han til, «saa skal du nu faa høre det sidste doktoren sa, da jeg spurte ham, hvor mange de var: «Fire,» sa han, «og en av os er saaret. Og den fordømte gutten,» sa han, «hvor han er, vet jeg ikke, og ikke bryr jeg mig om at vite det heller. Vi er færdige med ham». Og det var hans sidste ord.»
«Er der mere?»
«Ikke mere, som du faar høre, min søn,» svarte Lange John.
«Og nu skal jeg altsaa vælge?»
«Ja, nu skal du vælge; det kan du bande paa.»
«Godt,» sa jeg; «du maa ikke tro, jeg er slik en tosk, at jeg ikke vet, hvad utsigter jeg har. Men jeg er like glad. Jeg har set altfor mange dø, siden jeg kom i selskap med dere. Men én ting vil jeg si dere,» blev jeg ved og kjendte mig meget ophidset, «for det første: her ligger dere uten skib, uten skatten, med en hel del døde og uten at ha vundet noget av det, dere vilde. Alt er tapt for dere, og hvis dere vil vite hvem det er, som er skyld i det, saa er det mig! Jeg laa i epletønden den natten da vi fik land i sigte, og jeg hørte dig, John, og dig, Dick Johnson, og Israel Hands, som nu ligger paa havsens bund, snakke om alle deres planer; og jeg meldte hvert ord, dere hadde sagt, før timen var omme. Og hvad skuten angaar, saa var det mig, som kappet ankertrossen, og mig, som dræpte de mænd dere hadde sat til vakt ombord, og mig, som førte den dit dere aldrig finder den, ikke en av dere. Seieren er altsaa paa min side; den, som ler sidst, ler bedst; og jeg er ikke mere ræd dere, end jeg er ræd en flue. Dræp mig, om dere vil, eller skaan mig; jeg er like glad. Men skaaner dere mig, det sier jeg dere, saa skal jeg tale deres sak, naar dere staar for retten anklaget for sjørøveri, og se om jeg kan redde dere. Det er altsaa ikke jeg, men dere som skal vælge.»
Jeg holdt inde. Til min forundring var der ikke en som rørte sig, men alle stirret paa mig som en flok naut. Saa tok jeg fat igjen:
«Og hør nu videre, kaptein Silver,» sa jeg; «jeg har den tro, at du er den bedste mand av dem, som her er til stede; derfor vilde jeg, om det skulde gaa galt med mig, be dig, at du fortæller doktoren, hvordan jeg tok det.»
«Jo, jeg skal se at huske det,» svarte Lange John med en saa underlig betoning, at jeg ikke kunde gjøre mig rede for, enten han lo av min bøn, eller han hadde følt sig tiltalt av mit mod.
«Nu vil jeg ha et ord med i laget!» ropte pludselig den gamle, brunbarkede sjømand — Morgan var det, han het —, som jeg første gang hadde set i Lange Johns utskjænkningsbod i Bristol. «Det var han der, som kjendte igjen Sorte Hund.»
«Ja, og nu vil jeg ha et ord til med i laget, det kan du bande paa,» sa Silver. «For det var gutten her, som fakket kartet fra Billy Bones. Det er Jim Hawkins vi har at takke for alt, fra først til sidst.»
«Ja, saa skal da ogsaa —!» ropte Morgan bandende. Han sprang op og drog kniven, som var han en unggut paa tyve,
«Av veien der!» skrek Silver hvast. «Hvem er du, Tom Morgan? Kanske du tror, det er du, som er kaptein her, kanske? Men jeg skal lære dig noget andet, jeg gut. Der er ikke en mand, som har set John Silver stivt i øinene, og ikke har faat kjende det bakefter. Og du har mange gode forgjængere, som nu ligger til mat for fiskene; det kan du bande paa.»
Morgan blev staaende. Men blandt de andre reiste der sig et dæmpet knur.
«Tom har ret,» sa en.
«Vi har længe nok latt os kujonere av dig, John Silver,» sa en anden.
«Naa, saaledes? Er der nogen av dere, som vil ta det op med mig?» brølte Silver og lænet sig fremover paa dunken med pipen i haanden, «Dumme er dere da ikke, vet jeg. Men kom an. Ta en huggert den, som tør, saa skal vi snart se, hvordan han ser ut paa indsiden; ja, det skal vi minsæl — og det, før pipen her er sluknet ogsaa!»
Ikke en mand rørte sig. Ikke en mand svarte.
«Ja, der har vi det. Slik er dere,» tok Silver fat igjen og stak pipen i munden. «Nei, lystre er det, dere skal; til andet duer dere ikke; men lystre skal dere; det kan dere bande paa. Hør nu paa mig: jeg liker denne gutten; jeg har aldrig truffet raskere gut. Han er mere mand, han, end nogen av dere; og derfor sier jeg: jeg vil se paa den, som tør lægge haand paa ham — det sier jeg, og jeg mener det, det kan dere bande paa.»
Der blev en lang stilhet. Sjørøverne drog sig litt efter litt bort i den fjerneste krok av blokhuset, og der blev de staaende og hviske og hviske med hverandre. Av og til saa en av dem urolig op; men de saa aldrig paa mig; det var mot Silver, de vendte sine øine.
«Det ser ut til, dere har en hel mængde paa hjertet,» bemerket Silver og spyttet bortover gulvet. «Snak frem og la mig høre; snak bare ut.»
«Med tilladelse, hr. kaptein,» begyndte en av mændene, «De har jo Deres egne regler, som vi og De skal rette Dem efter. Men vi, mandskapet, er ikke fornøiet med, som De retter Dem efter os; derfor vil vi, med Deres tilladelse, gaa utenfor til en liten raadslagning.
Og med et utsøkt sjømandsbuk gik den, som hadde talt, en lang, styg, guløiet mand paa omkring de firti, rolig henimot døren og ut. En efter en fulgte de andre ham. Enhver gjorde sit skraput, idet han gik forbi, og alle gjorde de en undskyldning. «Med tilladelse,» sa en; «i henhold til reglene,» sa en anden; «vi skal raadslaa,» sa Morgan.
Til slut var Silver og jeg alene inde.
Da tok Lange John pipen av munden.
«Hør nu her, Jim Hawkins,» hvisket han neppe hørlig, «der er ikke mere end en ussel planke nu mellem dig og døden eller det, som værre er: de pinsler, disse karene kan finde paa. Det ser ut til, de vil avsætte mig. Men merk dig nu: jeg staar paa din side i tykt og tyndt. Jeg hadde ikke tænkt saa fra først av; ikke før du talte ut; men jeg ser, du er av rette sorten. Derfor holder jeg mig til dig og du til mig. Ryg imot ryg, sier jeg. Du redder dig et vidne, og han redder din hals.»
Jeg begyndte at ane, hvad han mente.
«Du tror altsaa, at alt er tapt?» spurte jeg.
«Ja, det kan du bande paa jeg gjør. Naar skibet er tapt, er alt tapt — halsen med. Banden derute bryr jeg mig ikke om; de er bare fæ og kujoner alle sammen; det kan du tro mig paa. Men jeg skal, om jeg kan, redde dit liv fra dem. Og saa redder du, Jim — like for like, vet du — saa redder du Lange John fra at dingle i galgen.»
Jeg stod rent forbløffet. Jeg syntes, det var saa haabløst, det han bad mig om — han, den gamle sjørøver, den erfarne leder,
«Ja, det jeg kan gjøre, det skal jeg gjøre,» sa jeg endelig.
«Godt, saa er vi enige,» sa han.
Han humpet hen til ildstedet og tok en glo for at tænde sin pipe paany.
«Forstaa mig ret, Jim,» sa han, idet han vendte tilbake. «Jeg har et hode paa skuldrene, jeg ogsaa. Jeg er paa squirens side nu. Jeg vet, du har faat skuten i havn et eller andet sted. Hvor vet jeg ikke, men tryg er den. Men læg nu merke til, hvad jeg sier: jeg kommer ikke med nogen spørsmaal mere. Jeg vet, naar spillet er ute; og jeg vet, naar en gut er av rette sorten. Aa nei, aa nei, du som er saa ung — for en masse godt vi to kunde ha utrettet sammen!»
Han tappet litt brændevin fra ankeret i et litet krus.
«Vil du ha en taar, kamerat?» spurte han,
Jeg rystet paa hodet.
«Ja ja, jeg trænger en stiver selv.» sa han. «Men si mig du,» la han til, da han hadde drukket, «hvad mening hadde doktoren med at gi mig det kartet, Jim?»
Mit ansigt uttrykte en forbauselse saa uforstilt, at han saa, det var overflødig at komme med flere spørsmaal.
«Ja, ja, git mig det har han,» sa han. «Men der stikker noget under; det er jeg viss paa; — der stikker noget under, enten det nu er av det onde eller av det gode.»
Saa tømte han kruset og rystet paa sit store, kloke hode som en mand, som er forberedt paa det værste.