Skatten paa Sjørøverøen/23
XX
Silvers sendelse.
Ganske rigtig, utenfor palissadene stod der to mænd. Den ene viftet med et hvitt flag; den anden, som ikke var nogen mindre end Silver selv, stod rolig ved siden av.
Det var endnu ganske tidlig, og det var isnende koldt, — en kulde, som trængte gjennem marv og ben. Himmelen var ren, uten en sky, og trætoppene lyste rødlig i morgensolen. Men der hvor Silver og den anden stod, laa alt endnu i dyp skygge, og de stod til knæs i en tæt, hvit taake, som om natten var steget op av myren. Baade kulden og taaken talte et sprog, som var tydelig nok; øen maatte være et rigtig arnested for feber og sygdom.
«Hold dere inden døre, gutter,» sa kapteinen. «Jeg vedder ti mot en paa, at det er en fælde dette.»
Saa praiet han sjørøveren.
«Hvem der? Staa, eller vi skyter.»
«Parlamentærflag!» ropte Silver.
Kapteinen stod ute i bislaget; han holdt sig forsigtig dækket, saa ikke noget forrædersk skud kunde ramme ham. Han vendte sig om og sa til os:
«Doktorens avdeling holder utkik. De selv, doktor, er saa snild at ta nordsiden; Jim tar øst- og Gray vestsiden. Alle mand færdige med ladde rifler. Hurtig og forsigtig!»
Saa vendte han sig om igjen mot oprørerne.
«Hvad skal dette parlamentærflagget bety da?» spurte han.
Denne gang var det ham der bar flagget, som svarte.
«Kaptein Silver ønsker, De skal komme ombord og bli enige om forlik,» ropte han.
«Kaptein Silver? Kjender ham ikke. Hvem er det?» ropte kapteinen tilbake. Og for sig selv hørte vi ham mumle: «Selvbestaltet kaptein! Jo, det gaar fort her med forfremmelsene.»
Lange John svarte for sig selv.
«Det er mig, kaptein Smollett. Vore stakkars gutter har valgt mig til kaptein, efterat De hadde desertert» — han la særlig eftertryk paa desertert —. «Vi er villige til at gi os, hvis vi kan bli enige om betingelsene. Det eneste, jeg anmoder Dem om, kaptein Smollett, er, at De lar os slippe fri og frelst bort herfra og et minut til at komme ut av skudvidde, førend nogen brænder av.»
«John Silver,» svarte kapteinen, «jeg har ikke det ringeste lyst til at tale med dig. Men ønsker du at tale med mig, saa faar du komme. Andet kan jeg ikke svare. Er der noget forræderi bak dette, saa er det paa din side, og Vorherre hjælpe dig da.»
«Det er nok, kaptein,» ropte Lange John freidig. «Et ord fra Dem er nok. Jeg forstaar mig paa hædersmænd, det kan De bande paa.»
Vi saa, at manden med parlamentærflagget søkte at holde Silver tilbake. Men Silver bare lo høit og gav ham et klaps paa ryggen, som om det var aldeles latterlig at ha nogen tanke paa fare. Saa gik han helt hen til palissaden, kastet sin krykke over, fik sig svunget op trods sit ene ben, og kom med stor behændighet og raskhet helskindet ned paa den anden side.
Jeg maa tilstaa, jeg var altfor optat av hvad der foregik, til at gjøre synderlig nytte som skiltvakt. Jeg hadde alt forlatt det skyteskaar, jeg hadde vakt ved, og hadde smøget mig hen bak kapteinen, som sat paa dørtærskelen med albuene paa knærne og hodet støttet mot hændene. Han stirret ned paa vandet, som boblet op av den gamle jernkjele, og fløitet sagte for sig selv.
Det faldt tungt for Silver at komme sig opover haugen fra palissaden av; han strævet svært med sin krykke i den løse sand mellem træstubbene, som stod tæt hele veien opover. Men han gav sig ikke, og stod endelig foran kapteinen. Han hilste paa det belevneste, iført sine fineste klær, en vældig blaa kjole med en masse messingknapper og en galant, snorbesat hat.
«Naa, der er du,» sa kapteinen og saa op. «Vær saa god, sit ned.»
«De vil ikke la mig komme ind, hr. kaptein?» bad Lange John klagende. «Det er hundekoldt, saa det blir surt at sitte her ute i sanden.»
«Min kjære Silver,» sa kapteinen, «hadde du valgt at være en ærlig mand, saa kunde du nu sitte lunt i kabyssen. Det er din egen skyld.»
«Godt, godt, hr. kaptein,» svarte Silver og satte sig ned i sanden, «Men De faar saa række mig en haand, naar jeg skal op igjen; det er det hele. Det er rigtig et hyggelig sted, dette. Naa, se der har vi jo Jim ogsaa. God morgen, Jim! Deres tjener, hr. doktor! Ja, se her er dere samlet alle sammen, omtrent som en lykkelig familie, saa at si.»
«Hvis du har noget at si, manden min, saa er det bedst, du kommer med det straks,» sa kapteinen.
«Meget rigtig, hr. kaptein. Ja, jeg vil altsaa først si, at det var svært saa godt dere klarte dere igaaraftes. Jeg negter ikke, at der var dem av mine folk, som blev skræmt — kanske de blev det alle sammen, Kanske jeg blev det jeg med. Kanske det er derfor jeg er kommet hit, for at snakke om forlik. Men merk vel, jeg gjør det ikke en gang til. Og saa vil jeg si, at jeg var ikke fuld igaaraftes, bare dødsens træt; og hadde jeg vaaknet et sekund tidligere, saa skulde jeg stoppet dere i farten. Han var ikke død, da jeg naadde frem til ham, neimen var han ei.»
«Naa, hvad saa?» sa kaptein Smollett med stor ro, endda det sidste var en ren gaade for ham.
Men jeg husket pludselig Ben Gunns forblommede ord; jeg begyndte at ane, at han hadde avlagt sjørøverne et besøk, mens de laa døddrukne rundt ilden, og med glæde tænkte jeg, at vi nu kanske hadde en mand mindre at kjæmpe mot.
«Ja, nu skal De høre,» blev Silver ved. «Vi vil ha tak i skatten — det er det, vi gaar ut paa — men dere vil vel helst redde livet, antar jeg; — det er det, dere gaar ut paa. De har jo et kart, hr. kaptein, er det ikke saa?»
«Det kan nok være,» svarte kapteinen.
«Javel; jeg vet, De har et. Og dette kartet vil vi altsaa gjerne ha fat i. Dere selv har vi aldrig tænkt at gjøre den mindste fortræd, ikke jeg for min part ialfald.»
«Den slags forsikringer har ingen betydning her,» sa kapteinen nu. «Vi vet paa en prik, hvad dere vil og hvad dere agter at foreta dere; men bryr os rigtignok ikke videre om det, for som du ser, kan dere ikke faa det til.»
Kapteinen tok sin pipe frem, stoppet den og sendte imens John Silver et lunt blik fra sine kloke øine.
«Hvis Abraham Gray —» brøt Silver ut.
«Stop der!» ropte kapteinen. «Gray har ingenting sagt, og jeg har ikke spurt ham heller. Og jeg saa helst, at baade han og du og denne fordømte øen gik pokker i vold. Nu vet du det!»
Dette lille heftighetsanfald fra kapteinens side lot til at avkjøle Silver. Han hadde været irritabel før; nu tok han sig sammen.
«Det kan gjerne være,» sa han. «Men — jeg ser, De røker, kaptein. Kanske jeg ogsaa kan være saa fri at ta mig en pipe?»
Dermed tok han sin pipe frem, stoppet og tændte den; og nu sat de to mænd der og røkte i taushet. Av og til sendte de hverandre et blik, eller de stoppet asken ned i pipen, eller de bøiet sig frem for at spytte. Det var en ren komedie at se paa dem.
«Godt,» sa Silver endelig; «saken staar saaledes: Dere gir os kartet, som viser, hvor skatten ligger, og saa lar dere være at skyte stakkars bra sjøgutter eller skjære hodet av dem, mens de sover. Gaar dere ind paa dette, saa har vi to tilbud, som dere kan vælge mellem. Enten følger dere med os ombord, saa snart skatten er indskibet, og da gir jeg dere mit æresord paa, at vi skal sætte dere velbeholdne i land et eller andet sted. Eller, om dere ikke rigtig liker den plan, eftersom der jo er flere av mine folk, som er kvasse karer, og som synes, de har en regning at gjøre op med dere, saa kan dere bli her i steden. Vi skal dele provianten likelig med dere, og jeg skal gi dere haanden paa, at jeg vil praie det første fartøi vi træffer, og sende det hit for at hente dere. Det maa De indrømme, er grei tale, hr. kaptein. Og bedre kunde det ikke vende sig for dere. Og jeg haaber,» la han til og hævet stemmen, «at alle, som inde i huset er, vil tænke paa, hvad jeg har sagt, for hvad jeg har sagt til en, har jeg sagt til alle.»
Kaptein Smollett reiste sig og slog asken av pipen.
«Er du færdig?» spurte han.
«Ja, det er mit sidste ord!» utbrøt John heftig. «Og avslaar dere det, saa faar dere herefter ikke høre mere fra mig, uten gjennem vore riflekuler.»
«Godt,» sa kapteinen. «Nu faar du høre mit sidste ord. Vil dere komme op her, en for en og ubevæbnet, saa skal jeg belægge dere alle med jern og ta dere med til England for at bringe dere for en lovlig domstol der. Hvis dere ikke det vil, saa skal jeg sende dere alle pokker i vold, saa sandt mit navn er Alexander Smollett. Dere kan ikke finde skatten. Dere kan ikke navigere fartøiet; der er ikke én mand blandt dere, som kan det. Dere kan ikke slaa os — Gray her inde slog sig igjennem fem av dere. Dette er mit sidste ord til dig. Næsle gang jeg træffer dig, skal du, saa sandt himmelen er over os, faa en kule i livet fra mig. Se saa. Pil nu av, og det saa fort, som du bare kan!»
Det var stygt at se Silvers ansigt; øinene stod stive i hodet paa ham av raseri,
«Gi mig en haand, saa jeg kan komme op!» skrek han.
«Neimen om jeg gjør,» sa kapteinen.
«Hvem vil gi mig en haand til hjælp?» brølte Silver.
Ikke en av os rørte sig.
Med stygge forbandelser klorte han sig da op over sandet, til han fik tak i hushjørnet og kunde komme sig op paa sin krykke. Saa spyttet han i vor hæk. «Der har dere min mening om dere!» skrek han. «Og førend en time er omme, skal jeg sende dere en ladning ind i denne gamle rønnen av et blokhus, saa dere skal faa kjende, hvor det svir. Ja, le bare, le bare! Den, som ler sidst, ler bedst. Om en time tænker jeg ikke dere ler. For da vil de, som døden henter, ha det bedst.»
Han spyttet og bandte paany. Saa humpet han avsted nedover bakken; manden med parlamentærflagget hjalp ham med nogen møie over palissaden, og de forsvandt begge mellem trærne.