Hopp til innhold

Skatten paa Sjørøverøen/21

Fra Wikikilden

XVIII

Doktoren forlæller fremdeles:
Slutningen paa den første dags kamp.

Saa snart vi kom i land, la vi paa sprang opigjennem skogen, som skilte os fra blokhuset. Bak os hørte vi sjørøvernes stemmer komme nærmere og nærmere. Snart hørte vi deres løpende skridt, grenene knaket, buskene raslet, idet de brøt sig vei frem.

Jeg skjønte, det vilde bli et basketak og undersøkte min rifle.

«Kaptein,» sa jeg; «squirens børse duer ikke; den er blit vaat; gi ham Deres, om han maa prøve et skud igjen.»

De byttet børser, og Trelawney gav Gray, som var ubevæbnet, sin huggert.

En halvhundrede skridt længer frem, og vi saa palissadene like foran os. Netop som vi i fuldt løp naadde derhen, saa vi syv av sjørøverne med Job Anderson, baatsmanden, i spidsen komme stormende om hjørnet.

De stanset likesom uvisse, da de saa os; men før de fik sanset sig, hadde ikke alene squiren og jeg, men ogsaa Hunter og Joyce inde fra blokhuset sendt dem en salve. De fire skud faldt umiddelbart efter hinanden og gjorde sin virkning; den ene av fiendene stupte, og resten vendte sig uten betænkning om og fór ind i skogen.

Vi ladet paany og sprang saa hen for at se til den faldne. Han var død — skutt gjennem hjertet.

Vi glædet os alt over vort held, da der i det samme knaldet et pistolskud inde fra buskene, en kule pep hvinende forbi mit øre, og Tom Redruth grep for sig og stupte over ende. Baade squiren og jeg besvarte øieblikkelig skuddet; men da vi intet hadde at sigte paa, spildte vi vel bare vort krudt. Hastig ladet vi paany og vendte os saa til vor stakkars Tom.

Kapteinen og Gray var alt ved siden av ham; jeg saa straks, at alt haab var ute.

Jeg tror, den raskhet, hvormed vi besvarte deres skud, spredte oprørerne ad paany, for det lykkedes os uten videre molest at faa Redruth løftet over palissaden og faa ham transportert ind i blokhuset.

Stakkars gamle; der kom ikke en klage fra ham, mens vi bar ham ind og la ham ned, skjønt han laa der, blødende og lidende, for at dø.

Squiren la sig paa knæ ved siden av ham; han kysset hans haand og graat som et barn.

«Maa jeg avsted, doktor?» spurte den døende.

«Ja, Tom, gutten min, nu gaar du hjem,» svarte jeg.

«Naar jeg bare hadde faat gi dem en ordentlig ladning med børsen først,» knurret den gamle.

«Tom,» sa squiren, «du maa tilgi mig dette; — si at du tilgir mig.»

«Vilde det sømme sig for mig at si saadant til Dem, hr. squire?» svarte skogvogteren. «Men ønsker De det, saa være det saa. Amen.»

Han laa litt stille; saa bad han, om der ikke var en, som kunde læse en bøn. «Det er saa skik og bruk,» la han undskyldende til.

Litt efter sov han stille hen.

I mellemtiden hadde kapteinen, som jeg hadde lagt merke til var saa underlig opsvulmet over brystet og rundt om lommene, halt frem: et engelsk flag, en bibel, en taugrulle, pen, blæk, logboken, samt flere pund tobak. Han hadde fundet en lang, kvistet furustamme ute i indhegningen, og hadde med Hunters hjælp faat reist den op mot væggen. Opover denne klatret han saa op paa taket og heiste flagget.

Det virket rent oplivende paa ham. Han kom ind igjen og satte sig til at regne over vore forraad, som om ingenting var. Men han hadde nok hat en tanke for gamle Tom allikevel, for saa snart alt var over, kom han frem med nok et flag, som han med ærbødighet bredte ut over den døde.

Saa tok han mig litt til side.

«Dr. Livesey,» sa han, «hvor mange uker er det til det eskortefartøi, squiren venter, kan komme?»

Jeg svarte, at det ikke kom om saa og saa mange uker, men om saa og og saa mange maaneder, idet Blandly først skulde sende et fartøi ut for at lete efter os mot slutningen av august, om vi til den tid ikke var vendt tilbake.

«Saa kan De regne selv,» sluttet jeg.

Kapteinen klødde sig i hodet.

«Hm, hr. doktor; da er vi temmelig ilde faren.»

«Hvordan mener De?» spurte jeg.

«Det var sørgelig, at vi skulde miste den sidste ladningen, ser De,» svarte kapteinen. «Krudt og kuler, tænker jeg, vi har nok av; men provianten er saa knap, at vi kanske er vel tjent med at være en mund mindre.»

Han pekte hen mot den døde under flagget.

I samme øieblik kom der et brakende kanonskud. Kulen pep forbi høit over blokhusets tak og slog ned et sted inde i skogen.

«Aa haa!» sa kapteinen. «Ja, værs'go, blaas bare væk; dere har saamen alt nu lite nok krudt, gutter.»

Atter dundret der et skud, og denne gang var siktet bedre. Kulen slog ned ute i indhegningen; den jog en vældig sky av sand og sten i veiret, men anrettet ellers ingen skade.

«Kaptein,» sa squiren; «huset er aldeles usynlig fra sjøen av; det maa være flagget, de sikter efter. Vilde det ikke være det klokeste at ta det ned igjen?»

«Stryke flagget!» ropte kapteinen. «Nei, hr. squire, det gjør jeg ikke.»

Og vi andre var ogsaa i samme øieblik enig med ham. Ikke alene var det en æressak ikke at stryke flagget; men at vi rolig lot det vaie, viste ogsaa vore fiender, at vi var modige og trodset deres kanonade.

Hele eftermiddagen blev de ved at dundre og dundre væk. Kule efter kule fløi bortover taket eller faldt et stykke foran os; men ikke en eneste traf.

«Denne skytningen beviser ialfald en ting,» sa kapteinen, «og det er, at skogen foran os maa være klar. Nu er det lavt vand; jeg tænker, vor baatladning ligger omtrent tør. Hvem vil gaa ned og hente flesket?»

Gray og Hunter meldte sig straks. Vel væbnet smat de nedover mot stranden. Men desværre til ingen nytte. Sjørøverne var modigere end vi trodde, eller ogsaa hadde de mindre tillid til Israels kanonade. For tre, fire av dem holdt ivrig paa med at samle sammen vor tapte proviant, som de efter hvert bar bort i en av baatene. Silver sat agter i den ene baaten som kommandant, og hver eneste mand var nu forsynt med børse. De maatte ha hat et hemmelig oplag med vaaben for sig selv.

Kapteinen satte sig ned for at gjøre indførsel i sin logbok, og begyndte:

«Alexander Smollett, kaptein; David Livesey, skibslæge; Abraham Gray, tømmermand; John Trelawney, skibets eier; John Hunter og Richard Joyce, eierens tjenere — alle de av skibets besætning, som er forblit tro — med proviant for ti dager, fordelt i smaa rationer, er kommet i land idag og har heist det engelske flag paa taket av blokhuset paa Sjørøverøen. Thomas Redruth, eierens skogvogter, skutt av oprørerne; James Hawkins, kahytsgut — —»

I det samme lød der et rop fra skogen.

«Der er nogen, som praier os,» meldte Hunter, som stod vakt.

«Doktor! Squire! Kaptein! Holloi, Hunter, er det dig?» lød det.

Jeg sprang til døren og saa Jim Hawkins, frisk og uskadt, svinge sig over palissaden.