Skatten paa Sjørøverøen/09
VIII
Den énbenedes utskjænkning.
Da jeg hadde endt min frokost, gav squiren mig et brev til John Silver i utskjænkningsstedet «Utkiket», idet han sa, at jeg let vilde finde stedet, naar jeg fulgte veien langs dokkene og holdt øie med en liten vinstue med en stor messingkikkert til skilt utenfor. Jeg satte avsted, straalende over denne leilighet til at kunne gjøre nærmere bekjendtskap med sjøfolkene og skibene.
«Utkiket» fandt jeg snart. Det var et net litet sted. Skiltet var nymalt; pene, røde gardiner hang for vinduene, og gulvet var renskuret og sandstrødd. Huset laa paa et hjørne med en dør ut til hver gate, saa der var lyst i det store, lave værelse, endda det var fuldt av vældige skyer av tobaksrøk.
Det var mest sjøfolk som sat derinde, og de talte saa høit, at jeg blev staaende ved døren, næsten ræd for at gaa ind.
Mens jeg stod slik, kom der en mand ut fra et av sideværelsene, og jeg skjønte straks, at det maatte være Lange John. Hans venstre ben var amputert like under hoften, og han gik med en lang krykke, som han brukte med en merkelig færdighet og letvinthet, idet han hoppet rundt med den som en fugl. Han var svær og høi, med et ansigt saa stort og fett som en skinke, glat og blekt, men klokt og smilende. Han gjorde overhodet indtryk av at være i et udmerket humør, for han hoppet plystrende rundt mellem bordene med et lystig ord eller et slag paa skulderen saa til den ene, saa til den anden av gjestene.
Naar jeg nu skal si som sandt var, saa hadde jeg fra det første øieblik, da Lange John blev nævnt i squirens brev, faat en angst for, at han kunde være den samme énbenede sjømand, som jeg saa længe hadde hat til opgave at holde utkik efter i «Admiral Benbow». Men et eneste blik paa den mand jeg her hadde for mig, var mig nok. Jeg hadde set kapteinen, Sorte Hund og den blinde, saa nu trodde jeg nok jeg visste, hvordan en sjørøver saa ut omtrent; men det var andre folk end denne sirlige, velvillige smilende vertshusholderen.
Jeg fik straks mere mod, gik ind av døren og like hen til manden, som stod støttet til sin krykke og talte med en av kundene.
«Er De ikke hr. Silver?» spurte jeg og rakte brevet frem.
«Jo, gutten min,» svarte han, «saa er mit navn. Og hvem er du?»
Men idet han saa squirens brev, syntes jeg det var, som om det gav et litet sæt i ham.
«Aa,» sa han høirøstet og rakte haanden frem; «saa du er den nye kahytsgutten? Det var hyggelig at faa hilse paa dig.»
Og dermed tok han min haand med et fast, sterkt tak,
I samme øieblik reiste en av kundene ved et av de borteste bordene sig hastig op og styrte henimot døren. Den var like ved ham, og i et nu var han ute paa gaten. Men hans hastverk hadde vakt min opmerksomhet, og jeg kjendte ham øieblikkelig igjen. Det var den blekfete manden, han som manglet to fingrer, og som var den første der opsøkte kapteinen i «Admiral Benbow».
«Stans!» ropte jeg. «Aa, stans ham! Det er Sorte Hund!»
«Jeg er like glad med hvem han er!» sa Silver. «Men han har ikke betalt sin fortæring. Harry, spring ut og faa tak i ham.»
En av dem som sat nærmest døren, sprang op og fór ut efter den flygtende.
«Om han saa var selve admiral Hawke, saa skal han betale for sig,» skjendte Silver. Han slap min haand. «Hvem sa du, det var?» spurte han. «Sorte — hvad for noget?»
«Sorte Hund heter han,» svarte jeg. «Har ikke squiren fortalt Dem om sjørøverne? Han var en av dem.»
«Hvad?» skrek Silver. «Og det i mit hus! Aa, Ben, spring ut og hjælp Harry med at faa tak i ham. Saa han var en av de kjeltringene? Var det dig som sat og drak med ham, Morgan? Kom hit!»
En gammel, graahaaret sjømand med mahognybrunt ansigt kom klodset ruslende frem, idet han vendte paa skraaen i munden.
«Hør her, Morgan,» sa Lange John, «har du nogengang set denne — denne Sorte Hund før, hvad?»
«Neimen om jeg har,» svarte Morgan og forsøkte et skraput.
«Du visste ikke, at han kaldtes saa heller?»
«Nei, Silver.»
«Det var minsæl godt for dig!» ropte Silver. «For hadde jeg faat nys om, at du hadde med slike folk at gjøre, saa skulde du aldrig ha sat din fot i mit hus mere; det kan du bande paa. Hvad var det, han talte med dig om?»
«Aa — jeg — jeg vet ikke rigtig —,» svarte Morgan.
«Ingen underfundigheter her, gut!» skrek Lange John. «Saa du vet ikke rigtig? Kanske du vet ikke rigtig, hvem du talte med heller? Ut med sproget! Hvad talte han om — farter, kapteiner, skuter? Frem med det!»
«Vi bare talte om kjølhaling,» svarte Morgan.
«Ja, du trængte en kjølhaling, du,» mente Lange John. «Saa — se nu at komme hen paa din plads igjen, gamle aalehode!»
Og mens gamle Morgan rugget tilbake til sin stol, hvisket Silver til mig i en fortrolig tone, som smigret mig ikke litet:
«Han er egentlig en gammel hædersmand, Tom Morgan, skal jeg si dig; men han er dum, ser du. Men,» blev han ved med lydelig stemme, — «Sorte Hund? Nei, det er et navn, jeg ikke har hørt. Men jeg tror — jo, jeg tror allikevel, jeg har set manden. Han har kommet her av og til i selskap med en blind tigger, tror jeg.»
«Ja, det er ret,» svarte jeg, «for den blinde har jeg ogsaa kjendt. Han het Pew.»
«Pew! ja netop!» skrek Silver nu aldeles opsat. «Pew! ja, det het han. Han saa ut som en hai, kjeltringen. Ja, faar vi nu tak i denne Sorte Hunden, saa blir der gode nyheter at bringe kaptein Trelawney. Ben er flink til at springe; jeg tænker nok, han tar ham igjen. Saa han talte om kjølhaling? Ja, jeg skal kjølhale ham, jeg.»
Hele tiden, mens han ropte dette med hidsig og ivrig stemme, humpet han op og ned i rummet paa sin krykke, slog haanden i bordene, støtte til stolene og var saa vred og ophidset som en dommer eller en politimester. Min mistanke var atter vaagnet i samme nu, som jeg saa Sorte Hund her i «Utkiket», og jeg holdt skarpt øie med Silver. Men han var for dreven og for slu for mig, og da de to sjømænd med aanden i halsen vendte tilbake og meldte, at de hadde mistet Sorte Hund av syne i trængselen, og da Silver hadde faret paa dem, som om de var kjeltringer og tyver, skulde jeg gjerne gaat i borgen for, at han ikke fortjente min mistanke.
«Ja, hvad synes du, gutten min,» sa han, «er ikke slikt haardt for en mand som mig? For hvad tror du, squire Trelawney maa tænke, naar han faar høre, at jeg har hat den fordømte kjeltringen sittende her i mit hus, med min rum foran sig? Og saa, naar du kommer her og peker ham ut, saa lar jeg ham slippe væk like for mine velsignede øine! Ja, Hawkins, du maa sandelig snakke vel for mig hos kapteinen. Du er jo bare en gutunge, det er du; men du har hode paa kroppen; det saa jeg, med det samme du kom ind. Og husk nu paa, hvad kunde jeg vel gjøre selv, med den elendige krykken jeg humper omkring paa? Nei, hadde det været i mine gode dager, saa skulde den knegten nok faat føle noget andet; jeg skulde — ja, jeg skulde ― ―»
Her holdt han pludselig inde, som om han kom til at huske paa noget.
«Ja, og fortæringen!» brøt han ut. «Tre glas med rum! Minsæl, om jeg ikke glemte det ogsaa! Den pokkers fordømte kjeltringen!»
Dermed hev han sig ned paa en bænk og satte i at le; han lo, saa taarene randt nedover kindene paa ham. Jeg kunde ikke holde mig, men lo jeg ogsaa, latteren smittet, saa vi lo allesammen, saa det skalv i væggene paa det gamle vertshuset.
«Jo, jeg er en god, gammel nar,» sa han til slut og tørret øinene. «Kom nu, Hawkins; jeg skal jo hen og snakke med kaptein Trelawney.»
Dermed gik vi. Det var meget fornøielig at gaa langs kaiene med ham, for han visste en mængde at fortælle om de skiber vi kom forbi, og om det arbeide matrosene ombord holdt paa med. Av og til fortalte han saa en liten kvik historie fra sjømandslivet, eller han viste mig ting ombord i skibene, som jeg ikke kjendte, og sa mig navnet paa dem, saa jeg lærte mere om sjøen paa denne stunden, end jeg hadde lært i mange aar hjemme. Jeg begyndte at forstaa, at jeg her hadde truffet en av de bedste skibskamerater, som tænkes kunde.
Da vi kom til vertshuset, sat squiren og doktor Livesey der ved et krus øl. Lange John fortalte historien fra utskjænkningen, saadan som den var gaat for sig fra først til sidst, og med meget liv og humør tillike.
«Ikke sandt, Hawkins? slik var det jo. Hawkins?» flettet han ind nu og da; og jeg hadde hver gang bare grund til at bekræfte, hvad han sa.
De to herrer ærgret sig naturligvis over, at Sorte Hund var sluppet væk; men vi var alle enige i, at der ingenting var at gjøre, og da Lange John hadde faat lovord for sin optræden, tok han sin krykke og gik.
«Alle mand ombord klokken fire i eftarmiddag!» ropte squiren efter ham.
«Ja vel, hr. kaptein,» svarte kokken ute fra gangen.
«Jeg maa si, squire,» bemerket nu dr. Livesey; «jeg pleier i almindelighet ikke ha saa synderlig tillid til dine anstalter; men denne John Silver til taler mig, det kan jeg ikke negte.»
«Han? han er en ren skat!» ropte squiren.
«Skal ikke Jim være ombord med os, naar vi nu gaar for at se om alt er i orden?» spurte doktoren.
«Jo, naturligvis skal han det,» svarte squiren. «Ta luen din, gutten min, saa skal vi gaa ombord og se paa skuten.»