Skatten paa Sjørøverøen/03
III
Det sorte merke.
Ved middagstid gik jeg ind til kapteinen med medicin og en kjølende drik. Han laa omtrent som vi hadde forlatt ham, hadde bare skubbet sig en smule høiere op i sengen, og han saa urolig og medtat ut.
«Jim,» sa han, «du er den eneste her i huset, som der er noget ved, og du vet, jeg har altid været god mot dig. Der har ikke gaat en maaned, uten jeg har git dig en sølvfireskilling. Nu ser du, kamerat, at det er smaat med mig, og at jeg ingen har om mig; vær nu snild gut og bring mig et litet glas rum; gjør det, er du en god gut.»
«Jamen doktoren —» begyndte jeg.
«Doktoren!» sa kapteinen og bandte stygt, endda stemmen var svak og mat. «Slike doktorer er nogen vrøvlebøtter alle sammen; hvad kjender de til sjøfolk? Jeg har været i land, hvor solen brændte som en ild, hvor matrosene døde som fluer av gulefeberen, og hvor jorden bølget som sjøgang av jordskjælv — hvad kjender doktoren til slike land, han? — Og jeg levde av rum. Jeg levde av rum, sier jeg dig; det har været mat og drikke og kjæreste og kone for mig; og faar jeg ikke et glas med rum nu, saa gaar det galt med mig. Se, Jim, hvor fingrene skjælver paa mig,» blev han bedende ved. «Jeg kan ikke holde dem i ro. Og ser du, Jim, ser du gamle Flint i kroken derborte? Jeg saa ham saa tydelig, som jeg ser dig, for en stund siden. Og kommer den rædselen igjen, saa vet jeg ikke — — doktoren sa jo selv at ett glas gjorde ingenting. Jeg skal gi dig en guinea for et eneste litet glas, Jim.»
Han blev mere og mere urolig og høirøstet, saa jeg blev ræd han skulde forstyrre far, som var meget klein den dagen. Og desuten var jeg fast bestemt paa at holde mig doktorens ord efterrettelige. «Penger skal jeg ikke ha av Dem,» sa jeg, «undtagen hvad De skylder far. Jeg skal gi Dem et litet glas rum; men siden faar De aldrig mere.» Jeg hentet et glas med rum. Han grep det begjærlig og tømte det paa stedet.
«Aa — aah!» sa han. «Jeg synes alt jeg føler mig bedre. Si mig nu, gutten min, sa den idioten av en doktor, hvor længe jeg skulde ligge tilkøis her?»
«Mindst en uke,» svarte jeg.
«Død og helvete!» skrek han. «Mindst en uke! Det kan jeg ikke; da naar de jo at sætte det sorte merke paa mig, de uslingene. Nu har de faat færten av mig og vil ha fingrene i det, som mit er. Er det sjømandsadfærd, spør jeg? Og fordi jeg er en sparsom mand, som aldrig har sløset væk mine gode penger. Men jeg er ikke ræd dem; jeg skal sætte en klo til jeg, og lure dem paany, som jeg har lurt dem før.»
Mens han holdt denne tale, hadde han tat et tak i min skulder saa haardt, at jeg holdt paa at skrike høit, og var med stort besvær kommet sig ut av sengen. Han satte sig pustende paa sengekanten. «Doktoren har gjort det av med mig,» stønnet han. «Det suser og synger for ørene paa mig. Læg mig ned igjen.»
Jeg vilde prøve at hjælpe ham, men før jeg kom saa langt, var han alt faldt tilbake i sengen. Saa blev han liggende stille en stund.
«Jim,» sa han endelig, «du saa den sjømanden idag?»
«Sorte Hund?» spurte jeg.
«Javel, Sorte Hund. Han er en styg en; men der er dem, som er endda værre end han. Hør nu: er det saa, at jeg ikke kan komme mig herfra, og de sætter det sorte merket paa mig, husk saa paa, at det er den gamle skibskisten min de er ute efter. Se at faa fat i en hest — det kan du jo? — og rid til ― ― ja, rid til den gamle svabergasten av en doktor og si til ham, at han skal kommandere alle mand paa dæk — øvrigheten og sig selv og alle — og at han skal besætte vertshuset her, saa faar han dem alle, gamle Flint og hele banden. Jeg har faret som første-styrmand med gamle Flint, skal jeg si dig, og jeg er den eneste, som vet om stedet. Han sa det til mig da han laa for døden i Savannah. Men du trænger ikke storme avsted, uten de sætter det sorte merke paa mig, eller uten du ser Sorte Hund igjen eller sjømanden med det ene benet, Jim — han fremfor alle, Jim!»
«Men hvad er det sorte merke, kaptein?» spurte jeg.
«Det er en undsigelse det, gut. Jeg skal si dig til, om de faar komme til med den. Men hold bare skarpt utkik, Jim, saa skal jeg dele halvt med dig; det lover jeg paa min ære.»
Han mumlet endnu en stund om alle disse ting; men stemmen blev svakere og svakere, og da jeg hadde git ham hans medicin, faldt han i en tung døs, og jeg gik fra ham.
Hvad jeg skulde gjort om han hadde kommet sig, og alt var blit det gamle igjen, vet jeg ikke. Jeg tror jeg hadde sagt det hele til doktoren, for der var jo stor fare for, at kapteinen da hadde angret sine uttalelser, og da tror jeg, han kunde gjort ende paa mig.
Men alt blev anderledes. Samme nat døde min far pludselig, og jeg fik andet at tænke paa. Vor sorg, naboene, som kom for at se til os og hjælpe os, forberedelsene til begravelsen og alt arbeidet i vertshuset, som jo allikevel maatte passes, optok min tid og mine tanker saa, at jeg knapt husket paa kapteinen.
Han kom forresten stavrende nedover trappen den næste morgen og indtok sine maaltider som sedvanlig. Han spiste litet, men jeg er ræd for han drak des mere rum, for han forsynte sig selv i skjænken, brummende og buldrende, saa ingen vovet sig til at hindre ham. Aftenen før begravelsen var han mere drukken end nogensinde, og det var uhyggelig at høre ham skraale sine stygge viser i et sørgehus; men han var saa svak, at vi alle var bange for han skulde dø, og doktoren var optat av et sygdomstilfælde langt borte i distriktet, saa ham hadde vi ikke set siden min fars død.
Ja, kapteinen var svak, og svakere saa han ut til at bli for hver dag. Han stavret sig pustende op og ned av trappen, og han maatte holde sig i væggen naar han gik.
Han talte ikke synderlig med mig, og jeg tænker mig, at han hadde glemt sine betroelser; men han var pirreligere og voldsommere end nogensinde. Han hadde faat den skræmmende vane, naar han var drukken, at ta sin kniv og lægge den aapen foran sig paa bordet. Men det lot ikke til, det var nogen av os han hadde imot, for han la endnu mindre end før merke til folk omkring sig; han sat hensunken i sine egne tanker, eller snarere i en ørske.
Slik gik dagene indtil begravelsen. Dagen efter ved tre-tiden, en bitende kold, taaket eftermiddag, stod jeg et øieblik utenfor døren, optat av tanken paa min far og min sorg, da jeg saa et menneske komme langsomt opover veien. Han var tydeligvis blind, for han følte sig for med en stav og gik med en stor, grøn skjerm, som gjemte baade øinene og næsen. Han gik og lutet, det være sig nu av alderdom eller svakhet, og var klædt i en svær, fillet, gammel kappe med hætte, saa hele manden rent gjorde et uformelig indtryk. Jeg har aldrig i mit liv set en mere skræmmende og vanskapt skikkelse.
Han stanset litt bortenfor huset og sa med en besynderlig, syngende stemme, og som om han talte til luften og ikke til noget menneske: «Vil en venlig sjæl si en stakkars blind mand, som har mistet sine øines kostelige lys i kampen for sit stolte fædreland England og vor velsignede konge Georg — vil nogen si ham: hvor og paa hvilken kant av landet han nu monne sig befinde?»
«De er ved «Admiral Benbow» i Svartebergsviken, min gode mand,» svarte jeg.
«Jeg hører en røst — en ung stemme. Vil du gi mig din haand, min unge ven, og lede mig ind i huset?»
Jeg rakte haanden frem, og den skrækkelige, blinde, sælsomme skikkelse grep den straks og holdt den fast som i en skruestikke. Jeg blev forfærdet og vilde uvilkaarlig ta haanden til mig; men den blinde drog mig med et uimotstaaelig tak helt ind til sig.
«Se saa, gut,» sa han, «før mig nu ind til kapteinen.»
«Til kapteinen? Nei, sandelig, det tør jeg ikke,» ropte jeg forfærdet.
«Saa det tør du ikke,» sa han og gren stygt. «Før mig straks ind til ham, eller jeg knækker armen paa dig.»
«Det er ikke for min skyld, det er for Deres egen,» svarte jeg. «Kapteinen er ikke sig selv mere; han sitter med en dragen kniv foran sig. Om nogen anden» ― ―»
«Avsted! marsj!» avbrøt han mig; og jeg hadde aldrig hørt nogen stemme saa kold, saa grusom, saa hæslig som denne blinde mands. Den skræmte mig mere end alt andet. Jeg turde ikke staa imot; jeg drog ham med bortimot døren til skjænkestuen, hvor den syke, gamle sjørøveren sat, sløv og medtat av drik. Den blinde lænet sig ind til mig med hele sin tyngde, saa det næsten var mere end jeg kunde bære. «Led mig bent til ham,» sa han, «bent hen til ham; og naar jeg staar likeoverfor ham, saa rop: Her er en gammel ven av dig, Bill! Og gjør du ikke som jeg sier, saa gjør jeg saa,» og dermed vred han min arm rundt, saa jeg trodde jeg skulde besvime. Jeg glemte rent min skræk for kapteinen, saa rædselsslagen var jeg av den blinde. Jeg lukket døren til skjænkestuen op og ropte med skjælvende stemme de ordene han hadde forlangt, jeg skulde si.
Kapteinen sat der i sin døs. Han saa op, og med ett var det, som om rusen var strøket av ham. Han stirret forfærdet! paa den blinde; han prøvet at reise sig, men sank tilbake; han hadde ikke kraft til at staa paa sine ben.
«Sit du, Bill; sit der du sitter,» sa den blinde. «Se kan jeg ikke, men jeg hører om nogen rører en finger. Forretninger er forretninger. Ræk ut din venstre haand. Gut, ta ham om det venstre haandleddet og før haanden hen til mig.»
Vi lystret begge som paa kommando, og jeg saa, at den blinde fra den haand som holdt staven, tok en liten gjenstand og la den i kapteinens, som straks lukket sig om den.
«Og nu er det gjort!» sa den blinde. Og pludselig slap han sit tak i min arm og humpet med utrolig sikkerhet og raskhet bortover gulvet og ut av stuen. Jeg stod urørlig og hørte hans stav gaa — tap-tap, tap-tap — opover veien.
Det varte en god stund før baade kapteinen og jeg kom til os selv igjen. Men endelig, i det samme jeg slap hans haandled, som jeg endnu stod og holdt i, tok han haanden til sig og saa nøie paa det, han hadde i den.
«Klokken ti!» ropte han og sprang op. «Seks timer! Vi skal endnu lure dem!»
Men i det samme vaklet han; han grep sig op om strupen, ravet et skridt frem, og faldt med en underlig lyd saa lang han var forover, med ansigtet mot gulvet.
Jeg sprang til, mens jeg ropte paa mor. Men al hjælp var forgjæves. Kapteinen var død paa stedet av et apoplektisk anfald.
Det høres rart, for jeg hadde jo aldrig likt denne mand, skjønt jeg nok hadde begyndt at synes synd paa ham i det sidste: men saasnart jeg saa han var død, brast jeg i en strid graat. Det var det andet dødsfald jeg oplevet, og sorgen efter det første laa endnu og skalv i mit hjerte.