Skatten paa Sjørøverøen/01
I
Den gamle Sjøulk paa «Admiral Benbow».
Eftersom godseier Trelawney, dr. Livesey og de andre har anmodet mig om at nedskrive alt, hvad der angaar øen med sjørøverskatten, uten at fortie noget undtagen øens beliggenhet, og det alene, fordi der endnu er skatter gjemt der, som ingen har fundet, saa tar jeg min pen i det naadens aar 17— og gaar tilbake til den tid, da min far var indehaver av vertshuset «Admiral Benbow», og den solbrændte, gamle sjømand med sabelhugget første gang tok herberge under vort tak.
Jeg mindes ham, som om det var igaar, som han kom ruggende henimot vertshusdøren med sin sjømandskiste bakefter sig paa en haandkjærre, — en svær, sterk, tungbygget mand med et ansigt saa brunt som en nøtt. Den bekete haarpisk faldt nedover hans slitte blaa trøie; hændene var fulde av skrammer og ar og med sorte, halvt avrevne negler, mens arret efter sabelhugget blaahvitt og skiddent skar sig nedover det ene kindet. Jeg husker, at han saa sig om i viken, som om han tok et overblik, at han fløitet for sig selv, da han var færdig med dette, og saa satte i med den gamle sjømandsvisen, jeg siden saa tidt hørte ham synge:
«Femten mand oppaa daumands kiste
o hei! o ho! og en flaske med rum!»
Han sang med en tynd, høi, gammel stemme: man kunde høre, den var vant til at brukes ved gangspillet og vant til at overdøves av det.
Saa banket han paa døren med en stav, som nærmest lignet en haandspak, og da min far kom ut, forlangte han kort et glas rum. Da han fik rummen, smakte han paa den som en kjender og drak glasset langsomt ut, mens han hele tiden saa sig om paa de bare bergene rundt om og op paa skiltet over døren.
«Her er ikke saa galt sted her,» sa han endelig. «Det maa ligge godt til for utskjænkning. Mange folk her, kamerat?»
Min far svarte, at desværre kom her nok ikke saa mange folk.
«Godt,» sa han, «saa er her des bedre køiplads for mig. «Hei du, gutten min,» ropte han til den, som kjørte haandvognen, «læg op her langskibs og los kisten av. Jeg tænker at bli her en stund,» la han til. «Jeg er en simpel og bentfrem mand. Rum og litt flesk og egg, mere forlanger jeg ikke, foruten berget deroppe til at staa og holde utkik efter skibene paa. Hvad De skal kalde mig? Aa, De kan kalde mig kapteinen. Oho, jeg ser, hvad der er i veien — se her!» Og dermed kastet han tre, fire guldmynter hen paa disken. «Si mig til, naar jeg har gjort ende paa det der,» føiet han til saa kry som en kommandant.
Og det var virkelig saa — saa slitte som hans klær var, og saa grov han var av væsen og tale, saa han allikevel ikke ut som en mand, som hadde seilet fremom masten; han saa snarere ul som en kaptein eller en skipper, en kar, som var vant til at bli lystret eller slaa til.
Manden, som kjørte kisten hans, fortalle os, at han dagen før var kommet med diligensen til «Kong Georg», at han hadde spurt om, hvad slags vertshuser der var langs kysten, og da han formodentlig hadde hørt folk tale vel om vort og beskrive det som ensomt, saa hadde han valgt det til opholdssted fremfor de andre. Det var alt, hvad vi fik vite om vor gjest.
Han var almindeligvis en meget faamælt mand. Hele dagen drev han nedi fjæren eller utover knausene med en messing-kikkert i haanden; hele kvelden sat han inde i stuen borte ved ilden og drak rum og vand, og blandingen var dygtig sterk. For det meste svarte han ikke, naar nogen talte til ham; han bare saa op, braat og kvast, og blaaste gjennem næsen som en taake-lur, og vi og alle andre, som hadde sin gang i huset, lærte os snart! til at la ham være i fred.
Hver dag, naar han kom tilbake fra sine turer, spurte han, om der var kommet nogen sjømand forbi. I førstningen trodde vi, det var fordi han savnet selskap og kamerater, at han spurte saa; men efter hvert skjønte vi, at det var, fordi han netop vilde undgaa sjøfolk. Naar der av og til kom en sjømand indom i «Admiral Benbow» — og det hændte nu og da, at sjøfolk la veien opover langs kysten til Bristol — saa stod gamlingen og kikket ind paa ham mellem gardinene for døren, før han gik ind i stuen; og det var altid sikkert, at han holdt sig saa stille som en mus, naar der var en slik en tilstede.
Men for mig var der nu ikke noget hemmelighetsfuldt mere ved dette; jeg visste, hvordan det hang sammen. En dag hadde gamlingen nemlig tat mig avsides og lovet mig en sølvfireskilling hver første i maaneden, hvis jeg vilde «holde skarpt utkik efter en sjømand med ett ben» og melde det til ham, saasnart en saadan viste sig. Jo, det vilde jeg gjerne. Men nu hændte det ret som det var, naar den første i maaneden kom, og jeg indfandt mig for at hæve min løn, af han bare blaaste gjennem næsen og stirret koldt paa mig, til jeg gik min vei. Men like saa visst var det ogsaa, at før uken var omme, hadde han betænkt sig og kom med sin fireskilling, idet han gjentok sin bøn om, at jeg skulde passe paa «en sjømand med ett ben».
Denne hemmelighetsfulde sjøfarende forfulgte mig herefter baade vaaken og i drømme og tok alslags underlige skikkelser for min opskræmte fantasi, saa jeg sandelig maatte betale nok for min maanedlige fireskilling. Men endda jeg var saa ræd for denne ukjendte sjømanden paa ett ben, saa var jeg mindre ræd for kapteinen selv end nogen av de andre, som kjendte ham. Der var de aftener, da han tok til sig mere rum, end hans hode kunde taale, og da satte han sig stundom til at synge gamle, vilde, stygge sjømandsviser uten at ænse, hvem som var inde. Men av og til forlangte han pludselig glas bragt rundt til hele selskapet og tvang dem alle til at sitte og høre paa hans fortællinger og skrøner eller synge omkvædet til hans viser. Tidt og mangen gang har jeg hørt huset gjenlyde av «O hei! o ho! og en flaske med rum!» mens alle sang som for livet, og hver enkelt prøvde at synge høiere end sin sidemand, saa bange var de for ham. For naar han fik en slik rid over sig, var han en farlig kamerat. Han slog i bordet, saa det sang; han fór op i hidsighet bare en sa et ord, han ikke likte, eller ogsaa fordi ingen sa noget, for da trodde han, de ikke hadde hørt efter hans fortælling. Og ikke fik nogen av dem, som var tilstede, lov til at forlate vertshuset, førend han selv hadde drukket sig tung og søvnig og ravet i seng.
Men det, som skræmte folk mest, var hans historier. Skulde man tro hans egne ord, saa hadde han levet sit liv blandt det værste og vildeste utskud, Vorherre hadde git lov til at færdes paa havet. Og han fortalte sine historier i et sprog, som næsten vetskræmte de skikkelige folk i vort nabolag. Far paastod, han kom til at ødelægge vertshuset, for folk vilde snart holde op at gaa der, hvor de maatte døie slik medfart og slik underholdning; — men jeg har nu den tro, at det snarere var motsat. Folk blev nok skræmt med det samme, men det var, som om de likte det ogsaa. Det var jo altid en adspredelse i det stille liv her i viken, og der var endda en flok ungdommer, som bildte sig ind, de beundret kapteinen, og kaldte ham «en egte sjøulk av den gamle skole», en av dem, som gjorde, «at der stod skræk av England tilsjøs».
Men paa én maate lot det ganske visst til, at han la an paa at ruinere os; for han blev hos os uke efter uke og maaned efter maaned, saa de pengene, han hadde git os, forlængst var fortæret, og endda fik far aldrig tat sig sammen til at kræve mere eller si ham op. Nævnte han noget om det, saa blaaste kapteinen gjennem næsen, saa det var, som han brølte, og formelig stirret far, stakkar, ut av stuen. Far blev rent forskræmt og elendig av denne stadige ærgrelsen og angsten, saa jeg er viss paa, det for en stor del blev skyld i hans tidlige og ulykkelige død.
I al den tid, kapteinen bodde hos os, gik han med de samme klærne; han kjøpte sig bare et par nye strømper hos en omreisende kramkar av og til. Sin trøie bøtet han selv oppe paa sit værelse, saa den tilslut var bare lap i lap. Aldrig fik han eller skrev han noget brev; aldrig talte han med nogen uten med naboene, og med disse talte han bare, naar han var fuld. Hans store sjømandskiste hadde ingen av os nogensinde set aapen.
Det var bare en eneste gang, han møtte motstand, og det var mot slutningen, da dr. Livesey sent en eftermiddag var kommet for at se til min far, som laa for døden.
Efterat doktoren hadde været oppe hos far en stund, kom han ned i skjænkestuen for at faa sig litt mat hos mor og røke en pipe, mens han ventet paa hesten, som skulde komme oppe fra landsbyen. Vi hadde nemlig ingen stald i «Admiral Benbow» dengang. Jeg fulgte ind med doktoren, og jeg husker, at jeg maatte lægge merke til forskjellen paa den sirlige, velklædte doktor med sin snehvite pudderparyk og den fillete, bekete, vilde sjørøveren vor, som sat længst inde i værelset med armene støttet mot bordet. Pludselig begyndte han — kapteinen altsaa — at stemme i sin evige vise:
«Femten mand oppaa daumands kiste,
o hei! o ho! og en flaske med rum!
Fanden tok dem hver mand til den sidste!
o hei! o ho! og en flaske med rum!»
Visen var ikke ny for nogen av os uten for doktoren, men paa ham saa jeg, den ikke gjorde noget heldig indtryk, for han sendte et kvast blik henimot bordet, hvor kapteinen sat.
Det saa imidlertid ut til, at kapteinen blev mere og mere oplivet av sin egen musik, og tilsidst slog han næven i bordet paa en maate, som alle visste betød: «Stille i laget!» Øieblikkelig blev der ganske stille; den eneste, hvis stemme endnu hørtes, var dr, Livesey's; han blev ved at snakke rolig og venlig med sin sidemand, bygdens gartner, Taylor, mens han av og til drog et drag av pipen. Kapteinen stirret en stund paa ham, saa smeldte han atter haanden i bordplaten, stirret igjen og satte saa i med en lynende ed: «Stille der paa mellemdækket!»
«Er det mig, De taler til?» spurte doktoren. Og da kapteinen med en ny ed svarle: ja, det var saa, bemerket doktoren.
«Ja, saa har jeg bare én ting at si Dem, og det er, at hvis De holder paa at drikke paa denne maaten, saa vil verden snart bli kvit en kjeltring av værste slaget.»
Gamlingen kom i et sinne, som var forfærdelig. Han røk op fra sætet, drog sin kniv og truet med at nagle doktoren til væggen.
Men doktoren rørte sig ikke. Han talte til ham over skulderen uten at vende sig om engang, med lydelig stemme, saa alle i stuen kunde høre, hvad han sa, men fuldkommen rolig og tydelig.
«Hvis De ikke øieblikkelig stikker den kniven i lommen,» sa han, «saa lover jeg paa min ære, at De skal være hængt inden næste rettergangsdag.»
Kapteinen svarte med et luende blik, men doktoren tok ikke øinene til sig, og da var det, som om kapteinen seg sammen. Han stak kniven til sig og satte sig ned igjen, mens han knurret som en hund, som har faat pryl.
«Og nu, min gode mand,» blev doktoren ved, «siden jeg nu har faat vite, at der er en kar av Deres art i mit distrikt, saa kan De stole paa, at jeg skal holde øie med Dem og det baade dag og nat. Jeg er ikke bare doktor, skal De vite; jeg er medlem av magistraten her ogsaa, og faar jeg høre det mindste fnug av klage over Dem, om det saa bare er for slik en uhøflig tiltale, som den De har ført mot mig her iaften, saa skal jeg nok dra omsorg for, at De kommer herfra og det fort. Merk Dem det.»
Litt efter var hesten for døren, og doktoren red sin vei. Men kapteinen holdt sig stille den aften og mange aftener efter denne.