i spøk å sette hvite luer på fjeldtoppene. Uro var der også i vinden, som rystet de magre, regnvåte trær så de knaket sakte i leddene og slynget tusener av dråper rundt sig som gnister.
Av og til syntes der også å komme en kjølig luftning av sneen på fjellene; det føltes både lint og skarpt å innånde. Alt i luften og på jorden var bevegelse og gjærende utålmodighet. Hestene løp svakt prustende bortover veien, som nu skrånet nedover, bjelleklangen hørtes lang vei.
I hotellet gik den unge manns første skritt til listen over gjesterne, som han hurtig, skuffet, løp igjennem. „Hvorfor er jeg egentlig kommet hit,“ begynte han urolig å spørre sig selv. „Å være alene her oppe i fjellene uten selskap er værre enn kontoret. Jeg er åpenbart kommet hit for tidlig eller for sent. Jeg har aldrig hell med mine ferier. Ikke et eneste kjent navn finner jeg blandt alle disse menneskene. Hvis der i det minste hadde været et par damer her, en eller annen liten flirt, i nødsfald helt harmløs, for ikke å tilbringe denne uken så rent forgjeves.
Den unge mann, en baron av en temmelig prunkløs østerriksk embedsadel ansat i statstjenesten hadde tat sig denne lille ferie uten egentlig å behøve det, igrunnen bare fordi alle hans kolleger hadde sat igjennem å få en ukes vårferie, og fordi han ikke vilde forære dem den, som tilkom ham.
