Skibsklokken slog. To hårde, fulle slag som likesom tonte videre ut i den nesten urørlige luft, gjorde ringer i den som i en dam og ebbet ut i den uophørlige stille sus, som fulgte skibets fart og fløt sammen med den lidenskapelige tales strøm. Mennesket likeoverfor mig måtte være faret forskrekket op, hans tale stoppet. lgjen hørte jeg hans hånd fingre med flasken, igjen den sakte klukkende lyd. Så begyndte han påny likesom beroliget, med fastere stemme.
„De timer jeg gjennemlevet efter dette øieblik kan jeg neppe beskrive, Jeg tror nu, at jeg må ha hat feber; hele den tiden var jeg i en tilstand av overspenthet, som grenset til galskap — som jeg sa Dem: Jeg var amokløper.
Men glem ikke, det var en tirsdag jeg kom, og lørdag skulde — dette hadde jeg imens fåt vite — hendes mann inntreffe med P. & O. damperen fra Yokohama. Det var altså bare tre dager å gjøre på for å ta beslutningen og utføre hjelpen.
Forstår De det? Jeg visste nu, at jeg straks måtte hjelpe hende — men kunde ikke få snakke med hende. Og netop denne trang til å undskylde min latterlige og forrykte optreden hisset mig ennu mere. Jeg visste, hvor hvert øieblik var kostbart, visste at for hende gjaldt det liv eller død, og jeg hadde ingen mulighet for å nærme mig hende, ikke med et tegn eller det minste ord.
