en mand, het, som et dyr, hadde stønnet av lyst. Det var denne tanke som brennte sig inn i mig, da hun så på mig så utilnermelig kjølig og hovmodig som en engelsk officer. Jeg blev grepet av spenning, besatt av den tanke å ydmyge hende — fra det øieblik så jeg hendes legeme nakent gjennem kjolen, fra det sekund hadde jeg bare én tanke — å eie hende, å presse et stønn fra denne hårde munn, å føle vellysten hos denne stolte, iskolde — slik som han, den annen, som jeg ikke kjennte.
Det var dette jeg vilde forklare Dem. Så forkommen jeg var, hadde jeg likevel ellers ikke prøvet å utnytte situationen. Men denne gang var det ikke attrå, ikke brunst, ikke noget seksuelt, det sverger jeg — jeg kunde godt tilstå det — men kun begjær efter å bli herre over hendes hovmod — herre, men i egenskap av mann. Jeg tror jeg alt har sagt Dem, at hovmodige, tilsynelatende kjølige kvinder altid har hat makt over mig. Men nu kom ennu det til, at jeg hadde levet syv år her uten å ha hat en hvit kvinde — jeg kjennte ikke til motstand, for disse små sirlige, pludrende hundyr skjelver jo av ærefrykt, når en „herre“ tar dem. De forgår av ydmyghet. Altid er de åpne og til tjeneste med sin lave klukkende latter. Men netop denne underkastelse, dette slavevesen forsimpler nydelsen. Forstår De
