lenge herute, især hvis De — hvis De kunde ta med Dem mange penger.“
Det løp koldt nedover mig. Denne klare, hårde kjøpmannsmessige beregning slog mig i svime. Endnu hadde hun ikke åpnet sin mund for å be, men hadde forlengst beregnet alt, luret mig ut og opsporet mig. Jeg merket, hvordan hendes demoniske vilje fik makt over mig, men jeg verget mig med hele min forbitrelse. Endnu en gang tvang jeg mig til å være helt saklig, ja nesten ironisk.
„Og disse mange penger vilde De tilby mig?“
„For Deres hjelp — og for å reise straks.“
„Vet De at jeg derved vilde tape min pension?“
„Jeg vil holde Dem skadesløs.“
„De er meget åpen. Men jeg forlanger endda mere åpenhet. Hvilken sum har De tenkt Dem som honorar?“
„Tolvtusen gulden, betalbar på check i Amsterdam.“
Jeg skjalv — skjalv av sinne, ja og av beundring. Alt hadde hun beregnet, summen, betalingsmåten, — — hvorved hun tvang mig til å reise. Hun hadde vurderet og kjøpt mig uten å kjenne mig, hadde forføiet over mig, sikker på at hendes vilje vilde seire. Helst hadde jeg slått hende i ansiktet. Men som jeg skjelvende reiste mig — hun hadde også reist sig — og vi stod og stirret hverandre inn i øinene, følte jeg pludselig ved
