lige mot hverandre, og at det måtte være søtt å være elsket av dem. Han var ikke istand til å tenke på noget eller nogen med hat, han angret ingenting, og selv overfor baronen, den bedrageren, hans bitreste fiende, kjente han en ny følelse av taknemlighet fordi han hadde åpnet døren for ham til en ny verden av følelser.
Altsammen var søtt og deilig å tenke på nu i mørket, svakt innfiltret i drømmebilleder; han sov alt nesten. Da var det som om døren plutselig gikk op, og nogen kom forsiktig inn. Han var ikke sikker på hvad det var, og var også altfor søvnig til å åpne øinene.
Da følte han over sig pusten fra et ansikt, bløtt, varmt og mildt streife hans eget, og visste at det var moren, som nu kysset ham og strøk ham med hånden gjennem håret.
Han følte kyssene og kjente tårerne, gjengjeldte svakt kjærtegnene og tok det bare som en forsoning, som taknemlighet for sin taushet.
Først senere, mange år senere forstod han, at disse stumme tårer var den aldrende kvinnes høitidelige løfte, at hun fra nu av bare vilde tilhøre ham, bare sitt barn; at de var et adjø til eventyret, en avsked med alle egne begjær. Han visste ikke, at også hun var ham taknemlig over å være reddet fra et uverdig eventyr, og at hun i denne omfavnelse la på ham kjærlighetens bittersøte byrde, som en arv for hans fremtidige liv.
