kets mystiske stemmer. Hvor fryktelig dette mørke var, hvor forvirrende, og allikevel hvor hemmelighetsfullt skjønt! Var det dyr eller mennesker, eller bare vindens spøkelsesaktige hånd, som vevet inn i hinannen al denne brusen og raslen, denne surren og lokken. Han lyttet. Det var vinden, som smøg sig urolig gjennem trærne, men — nu så han det tydelig — mennesker også, omslyngete par, som kom hit op nedenfra den oplyste byen og gjorde mørket levende ved sitt gåtefulde nærvær. Hvad vilde de? Han kunde ikke begripe det. De snakket ikke med hverandre, for han hørte ingen stemmer, bare skritt knaset urolig i singelen, og hist og her så han i lysningen deres skikkelser gli forbi, flyktige som skygger, men hele tiden slynget sammen til ett, som han dengang så sin mor og baronen.
Hemmeligheten, den store, lokkende, skjebnesvangre, var altså her også. Han hørte skritt komme, stadig nærmere, og nu også dempet latter. En redsel kom over ham, for at de som nærmet sig, kunde finne ham her, og han trykket sig ennu dypere inn i mørket. Men de to, som nu famlet sig fremover veien gjennem det ugjennemtrengelige mørke, så ham ikke. Omslynget gikk de forbi. Edgar pustet lettet, da stanset plutselig deres skritt like foran hans benk. De trykket ansiktene mot hinannen. Edgar kunde ikke se tydelig, men hørte bare hvordan en stønnen
