ikke et minutt lenger være under åpen himmel, det var hans eneste, klare følelse.
Han gikk fort den kjente veien, uten å se tilhøire eller tilvenstre, til han endelig kom til den villaen, hvor bestemoren bodde.
Den lå vakkert i en bred gate, ikke åpen for alles blikke, men bak en velstelt haves ranker og efeu, og som et glimt bak en sky av grønt: et hvitt, gammeldags, venlig hus. Edgar tittet gjennem gjerdet, som en fremmed. Ingenting rørte sig innenfor, vinduerne var lukket, sannsynligvis hadde de gjester og var i haven på den andre siden. Han rørte alt den kolde klinken, da der skedde noget merkelig: med engang syntes han, var så let, så selvfølgelig, nu var umulig. Hvordan skulde han kunne så inn, hvordan skulde han hilse på dem, tåle og besvare alle spørsmål? Hvordan skulde han holde ut det første blikk, når han måtte fortelle, at han hemmelig var flyktet fra moren? Og hvordan skulde han til og med forklare det uhyrlige i sin gjerning, som han ikke lenger begrep selv.
Det gikk i en dør innenfor. Med engang falt der en tåpelig angst over ham at nogen kunde komme, og han løp, uten å vite hvorhen. Han stoppet foran kurparken, fordi der var det mørkt og ingen mennesker, tenkte han. Der kunde han kanske sette sig ned og endelig, endelig tenke
