og mindre for å kunne bli lenger og lenger bakefter hende, som uten å ta notis av ham gik inn på sit værelse. Da Edgar endelig kom efter, stod han overfor en låst dør.
Hvad var skedd? Han visste hverken ut eller inn. Den sikre selvbevissthet fra igår hadde forlatt ham. Hadde han, når alt kom til alt, gjort urett igår med dette overfallet? Og forberedte de en straf eller en ny ydmygelse for ham? Noget måtte ske, det følte han, noget fryktelig måtte snart ske. Mellem dem var beklemmelsen før et optrekkende uvær, den elektriske spenning mellem to ladde poler, som måtte utløse sig i lyn. Og denne byrde av forutfølelse slepte han omkring med fra værelse til værelse, i fire ensomme timer, til hans tynne barnenakke blev bøiet av den usynlige vekt og han nu helt ydmyk gikk til bords, til middag.
„God dag,“ sa han igjen. Han måtte gjøre ende på denne tausheten, som hang over ham, fryktelig og truende som sorte skyer.
Igjen svarte ikke moren, igjen så hun forbi ham.
Og i ny redsel følte Edgar sig overfor et koldblodig, sammentrengt raseri, som han aldrig før i sit liv hadde møtt.
Hittil hadde deres stridigheter været utbrudd, mere på grunn av nerver end av følelse, og som hurtig var forvandlet i et forsonende smil. Men
