og fór tilbake for sit eget bleke, fortrukne ansikt, som hadde en svullen rød stripe over pannen. Møisommelig samlet han tankerne, og husket nu med angst altsammen, den natlige kamp derute i gangen, at han styrtet tilbake inn i værelset, og at han så skjelvende i feber hadde kastet sig på sengen, påklætt og ferdig til flukt. Der måtte han være sovnet, måtte straks være falt i denne tunge, skjebnesvangre søvn, i drømme var så alt dette vendt tilbake ennu engang, bare anderledes, ennu forferdeligere og med en fuktig lukt av friskt rennende blod.
Nedenunder kraset skritt over singelen; som usynlige fugler fløi stemmer hitop, og solen skinnet dypt inn i værelset. Det måtte alt være sent på formiddagen, men uret, som han nu forferdet så på, viste på midnat, han hadde i sin ophisselse glemt å trekke det igår. Og denne uvisshet, liksom å være løst fra tiden, foruroliget ham, og gav det som var skedd et skinn av uvirkelighet. Han tok sig fort sammen og gik ned, urolig og med en svak følelse av skyld.
I frokostværelset sat moren alene ved det vanlige bord.
Edgar pustet lettet, fordi hans fiende ikke var tilstede, at han ikke behøvet å se hans forhatte ansikt, som han igår i raseri slog neven i. Men allikevel, da han nu gik bort til bordet, følte han sig usikker.
