være over midnat, for jeg hørte hverken musik eller de hvileløse, slepende skritt, bare maskinen, denne Leviatans åndende hjerte, støte skibets knirkende skrog frem mot det usynlige.
Jeg famlet mig op på dekket. Det var tomt. Og da jeg løftet blikket op over skorstenens røkspyende tårn møtte mine øine pludselig et magisk lys. Himlen strålte. Den var mørk mot stjernerne som gjennemvevet den med hvitt, men strålte likevel. Det var som et fløielsforheng var trukket for et uhyre lys og de funklende stjerner bare var rifter og huller hvorigjennem dette ubeskrivelige lys skimret frem. Aldrig hadde jeg set himlen slik som i denne nat, så strålende, så stålblå hård og dog funklende, dryppende, susende, veldende av lys som strømmet ned fra månen og stjernerne og syntes å komme fra et brennende hemmelighetsfuldt indre. Som hvitt lakk flimret alle skibets ytterlinjer i månelyset mot det fløilsorte hav, taugene, rærne, alt smalt, alle konturer var dyppet i dette blanke fluidum. Masternes lanterner syntes å sveve i det tomme rum, og over dem utkikens runde øie — jordiske gule stjerner mellem himlens strålende hvite.
Like over mit hode stod det magiske stjernebillede Sydkorset, spikret med glitrende diamantnåler på det usynlige, og syntes å sveve ved skibets let skjelvende bevegelser — op og ned, op og ned hver gang det åndet. Som en gigantisk
