kunde drive voksne mennesker så vidt som til å lyve for ham, et barn, og stjele sig vekk som forbrytere?
I de bøkerne han hadde lest, myrdet og bedrog menneskene for å vinne penger eller makt eller kongeriker. Men hvad var grunnen her, hvad vilde de begge, hvorfor gjemte de sig for ham, hvad prøvet de å skjule bak hundrede løgne?
Han pinte sin hjerne. Han følte dunkelt, at denne hemmelighet var barndommens skanse, at det å ha erobret den betød å være voksen, endelig, endelig en mann!
Om han bare kunde forstå det! Men han kunde ikke lenger tenke klart. Raseriet over at de var undsluppet ham ophetet og forvirret hans klare syn.
Han løp ut i skogen, han fik såvidt reddet sig inn i mørket, hvor ingen så ham, så brøt det ut i en strøm av hete tårer.
„Løgnere, hunder, bedragere, skurker“ — han måtte skrike disse ordene høit, ellers vilde han kveles. Raseri, utålmodighet, ergrelse, nysgjerrighet, hjelpeløshet og de siste dages forrederi holdt nede i barnslig kamp, og innbillningen om å være voksen, sprengte nu i brystet og blev til tårer. Det var hans barndoms siste gråt, — den siste, vildeste gråt; for siste gang hengav han sig kvindagtig til tårernes vellyst. I dette øieblik
