eller gjøre ham uskadelig. Men han gav ingen anledning til det, hans hat var vel beregnet og blottet sig ikke.
„La os gå tilbake,“ sa moren plutselig. Hun følte at hun ikke lenger kunde beherske sig, at hun måtte foreta noget, om ikke andet så skrike høit under denne tortur. „Det var dumt,“ sa Edgar rolig, „det er så vakkert.“
Begge forstod, at barnet hånte dem. Men de våget ikke å si noget, denne tyran hadde på to dager lært altfor godt å beherske sig. Ingen trekning i ansiktet røbet den skjærende ironi. Uten et ord gikk de igjen lange veien hjem. Ophisselsen blusset ennu i hende, da de begge var alene på værelset. Hun kastet ergerlig parasollen og hanskerne. Edgar merket straks, at hendes nerver var spent og fordret en utløsning, men han vilde fremtvinge et utbrudd og blev med hensikt i værelset for å irritere hende. Hun gikk op og ned, satte sig litt, fingrene trommet på bordet; så sprang hun op igjen: „Hvor uordentlig og skidden du løper omkring. Det er en skam, at folk ser dig så'n. Skammer du dig ikke, i din alder?“ Uten å si et ord imot gik gutten bort og kjemmet sig. Denne tausheten, denne trassige, kolde tausheten med den hånlige dirren rundt leberne, gjorde hende rasende. Helst hadde hun prylt ham. „Gå inn på dit værelse,“ skrek hun
