venskap. Terzetten var i full gang, og de tre stemmer, kvindens, mannens og barnets klang rent og klart sammen.
Den utålmodige jeger syntes nu tiden var kommet til å liste sig innpå byttet. Det familiære, treklangen i denne konstellasjon tiltalte ham ikke. Det kunde være ganske pussig, slik å passiare på tremannshånd, men når alt kom til alt, var det ikke passiar, som var hans mål. Og han visste, at den konvensjonelle form, som tvang ham til å maskere sit begjær, altid hemmet det erotiske mellem mann og kvinne, tok gløden av ordene og kraften av angrepet.
Hun måtte ikke over konversasjonen glemme hans egentlige hensikt, som han var sikker på, hun allerede hadde forstått. Der var al sansynlighet for, at hans bestrebelser overfor denne kvinne ikke vilde være forgjeves. Hun var i den farlige alder, hvor en kvinde begynner å angre at hun har været tro mot en mann hun egentlig aldrig har elsket, og hvor gløden av hendes skjønhets solnedgang ennu muliggjør et siste uopsettelig valg mellem det moderlige og det kvinnelige. Livet, som hun forlengst synes å ha funnet svar på, blir i dette minut igjen til et spørsmål: for siste sang sitrer viljens magnetiske nål mellem
