ennu virket alt, som om det bare var eltet og ikke formet, ingenting var uttrykt i rene linjer; bare en konturløs og ubestemt blanding. Forøvrig var han netop i den ufordelagtige alder, hvor barn ikke passer inn i klærne; armer og bukser henger slapt om de magre lemmer, og ingen forfengelighet driver dem ennu til å våke over sit ytre.
Gutten gjorde, her som han flakket rådvild omkring, et rigtig bedrøvelig inntrykk. Han var iveien overalt. Portieren, som han syntes å plage med alle mulige spørsmål, skjøv ham tilside, snart var han iveien ved inngangen; han savnet øiensynlig litt venlig omgang. Så forsøkte han, i sin barnslige trang til å prate med nogen, å nærme sig tjenerpersonalet i hotellet, som svarte ham, når de hadde tid, men som straks avbrøt samtalen når en voksen kom tilsyne, eller de måtte foreta sig et eller annet nyttig. Baronen så smilende og interessert på det ulykkelige barn, som så nysgjerrig på alt, og som alle undvek på en uvenlig måte. Engang fanget han hans nysgjerrige blikk og holdt det fast, men de sorte øinene krøp straks engstelig tilbake i sig selv, såsnart han overrasket dem, og gjemte sig bak senkede øienlåkk. Det moret baronen. Gutten begynte å interessere ham, og han spurte sig selv om ikke dette barn, som åpenbart bare av frykt var så sky, kunde tjene som hurtigste formidler for
