Hopp til innhold

Side:Wessel-Berg - Kongelige Rescripter, Resolutioner og Collegial-Breve 1.djvu/19

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest
11
1661. 7 Aug.

at beskjerme sine Arve-Fyrstendomme og Lande, saa sit hele Kongelige Huus, Familie og Kongelig Person med største Tapperhed og forsigtig Omhu haver vovet og opsat, Os ogsaa for den Velstand og Conservation, vi næst Gud derved have erlanget og nyde, ei mindre hans Kongl. Majestæt forpligtet at være bebunden end nogen anden des Undersaatter, og derfor underdanigst eragtet ei det nok at være, at vi med største Glæde og Fornøielse fornemme samme Act Hans Kongelige Majestæt i saa Maader at være offereret og givet, men endog for vores høieste Pligt og Skyldighed holdet, det Samme i al Underdanighed at præstere. Thi stadfæste og bekræfte vi Alle og Enhver tilligemed de andre dette Riges Stænder med dette vores aabne Brev høistbemeldte hans Kongelig Majestæt som en absolut, souverain og Arve-Herre, Hans Arve-Rettighed til Norges Rige, som og alle Jura Majestatis, absolut Regjering, og alle Regalia, som Hans Kongl. Majestæt og Hans Majestæts ægte Livs-Arvinger og deres ægte Descendenter og Efterkommere, saalænge Nogen deraf er til, paa Mandlige eller Qvinde-Linier, er udi forbenævnte Act af samtlige Danmarks Riges Stænder given 9) overdragen. Herhos renuncere vi for os, vore Arvinger og Efterkommere, Alt det, som i vore forrige Privilegier, Landsloven, Recesser og Ordinantser kan befindes at stride imod Jura Majestatis, eller billigen hentydes at være imod bemeldte Arve-Rettighed, Souverainitet og absolut Regjering. Og love og tilsige vi for os, vore Arvinger og Efterkommere, at vi efter vores gjorte Arvehyldings-Eed og Pligt Hans Kongelige Majestæt saavelsom og Hans Kongelige Majestæts ægte Livsarvinger og deres ægte efterkommende Descendenter paa Mandlig- og Qvinde-Linier ved denne dennem overdragne Arve-Rettighed imod Enhver at maintenere og forsvare, Liv, Ære, Gods og Blod med det Kongelig Huus at ville opsætte, og fra dette vores Forsæt ei i nogen Maader at vige, langt mindre under nogen Prætext eller Prætention, hvad Navn det og have kan, denne udi bedste Form Hans Kongelige Majestæt, og Kongelige Majestæts ægte Livs-Arvinger, samt deres ægte Descendenter ved Eed overdragne Arve-Rettighed, at anfegte eller turbere, eller udi nogen Forsamling at være, udi hvilken herimod skulde tales eller handles, men langt mere, naar imod Forhaabning sligt sig skulde tildrage, Saadant uden nogen Persons Anseelse, vores allernaadigste Herre og Konning at aabenbare. — Eftersom og Hans Kongelig Majestæt af synderlig Kongelig Gunst og Naade sig naadigst haver erklæret, at Jus primogenituræ her i Norge, saavelsom i Danmark, ved den Kongelige Arve-Succession skal oprettes, og begge Kongerigerne herefter ingenlunde deles, eller noget deraf dismembreres, men de andre Hans Kongelige Majestæts ægte Livs-Arvinger og Descendenter aarligen med en vis Summa Penge til deres reputeerlig Underhold aflægges, og Norges tillige med Danmarks Riges Securitet og Forsvar er til Hans Kongelige Majestæt og Hans Kongl. Majestæts ægte Livs-Arvinger og Efterkommere, ægte Descendenter, deres naadigste Disposition alene hensat og overdragen: Saa stille vi i Hans Kongl. Majestæts egen naadigste Villie, ikke aleneste hvorledes Regjeringen herefter skal anstilles, men endogsaa Successionen saavel paa mandlig som qvindelig Linie efter dødelig Afgang (hvilken Gud almægtigste naadeligen længe vil forbyde!) beqvemmeligst kan forsynes, saa ogsaa hvorledes der skal forholdes, naar nogen Minorennitet af Hans Kongelige Majestæts ægte Livs- Arvinger og Descendenter i Fremtiden udi Regjeringen sig skulde tildrage, hvilken Disposition og sidste Villie skal være os, vore Arvinger og Posteritet, som en fundamental Lov og offentlig Forordning[1], og af os i al Underdanighed med alle sine Clausuler, formedelst den ved Eed af os allerede bekræftede Arvehylding, blive efterkommet: saa at Hans Kongelige Majestæt og Kongelig Majestæts ægte Livs-Arvinger og Efterkommere, ægte

  1. Dette blev iverksat ved den saakaldte Konge-Lov af 14 Nov. 1665, hvilken betragtedes som K. Frederik den Tredies Testament eller sidste Villie.