Hopp til innhold

Side:Wergeland - Udvalgte lyriske Digte.djvu/79

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

47

Han vil tale – har ei Mæle.
Han vil ud – han vil til dem.
Hvor han kjæmper – han vil hjem,
hjem til sine unge Sjele.
Seer han da i Feberdrøm
Slangekryb sig dem at nærme!
vil dem døende beskjærme?
O hvor er hans Angest øm!
Hvor hans syge Bryst arbeider
for en Bøn for Oscars Børn!
Let som Skyen fjernsynt Ørn,
Grottens Dyb han gjennemspeider;
somom den en Tubus var
til at gjennemskue Jorden,
han alt Aand med Sandsen klar,
søger han de Smaa i Norden.

Blikket straalte en Sekund.
Men i Nuet, da det slukies,
at for ham et Himmerige
i sin Herlighed opluktes,
viste Smilet om hans Mund
– et ligt Perlerne, der stige
op fra Kildens stille Bund.

Endnu fremad og tilbage
svæver Sjelen i det svage