Hopp til innhold

Side:Wergeland - Udvalgte lyriske Digte.djvu/335

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

303

    Diamanten, Dybets Kjerte,
    gjemmer ei saa fast sin Glands,
    som sit Lys Cherubens Sands
    og den Qvindebaarnes Hjerte.
    Det er Kaldet, Gud dem lærte;
      Lysets Flod
      er det Blod,
    som igjennem Aander strømmer;
    Gravens Svælg det ei udtømmer;
      under dem
      gaaer det frem
      mod sit Hjem.

Recitativ.
  Men det er Aandelysets Guddom, at
  det straaler ud sin Glands i Slægtens Nat.
  Mon Bølgen ruller med Ideens Fart
      om Jord?
  Hvad har som Typens Tunge Lysets Ord
      forklart?
  „Vord Lys!“ igjennem den har Herrens Magt
      end engang sagt:
  Vord Lys! giv Frihed Flugt og Sandhed Agt!
      Metalbogstavets Tunger,
      den Lysets Gud lovsjunger!
vor store Mesters Kunst er Guds, Guds stærke Røst, der runger
      Vord Lys!“