Side:Welhaven - Nyere digte.djvu/111

Fra Wikikilden
Denne siden er godkjent

I Soireen er hans Hjem;
der vrider han sig halv beleven,
og stundom, næsten tvær og treven,
han ta’er de sløve Pile frem.

Han rammed dennegang en Herre
af den bekjendte Prima-Sort,
hvis Liv betegnes med „desværre!“,
hvis Krop er lang, hvis Sjæl er kort.
Hvor denne Herre gjorde Cour,
var Damen ganske vist i Mode;
tre Ting ved ham blev’ kaldet gode:
hans Arv, hans Hest og hans Figur.

Da Dalens Rose gjorde Lykke,
erklæred han sig skudt med Eet.
Hans Venner kaldte det en Nykke
og meente, her kom han ei vidt.
Han bad dem blot at give Taal,
og sagde: „Lad det være vovet:
før vi har Juul er jeg forlovet!“
og gjorde derom Væddemaal.

Og Væddemaalet har han vundet,
skjønt Ingen rigtig veed hvordan,
og hun — har kæmpet og har fundet
sin Vaarsol slukt ved Ørknens Rand.