svenske Folk misunder ikke det norske Patrioter af dette Slags,“ og so vidare i denne Stilen.
Ja det var landflygtige Menn, dei som før 1840 vaagad seg til aa opponera, vera norske, og i det heile skriva, som vi no alle faa Lov til. Og so nær som Wergeland var det heller ikke flinke Folk, før Stabel og Daa kom med til Hjelp. Dei maatte løyna seg i Byens Utkantar og krabba in til Bondestorthingsmenn fraa dei Dagar. Alt stort og fint var Modpart, og Schweigaard var den gode kjende Herstyraren. Det var ei Fælske for at koma fram med sine Meiningar paa den Sida, som no er oss ukjende; jamvæl Ueland gjorde paa dei fyrste Ting, han var, mangein god Undskyldning, for han som ein „læg“ Mann talad. Det var paa gamal Vis at staa med Hatten i Hand og buga og bøyga seg, og vardt ikke dette gjort, so var det Raaskap. Det var ikke Under, at Finpartiet (Intelligens) hadde Magt under dei Storthing framigjenom, daa Politiken vaar bar til at koma i Samheng. I 1845 veit eg Thormod Knutsen sagde, at det var mest umogelegt for ein Bondestorthingsmann at taka sin Middag paa ein Restauration saman med Kandidatar og andre, og i 1848 minnes eg vel, at her var ikke stort betre. Og den Forfylgsel, som det var mot Bokfolk, naar dei hadde hjelpt Bondepartiet, den er for os no ukjend i Tanken, endaa eg sjølv har kjent, at eg personleg er kastad paa Riksporten for den Skuld. Det er Folk fraa den gamle Tid med Schweigaard til politisk Mønster, som enno sitja med Styret, maa vita. Det er Folk med sit „Krut og Bly, Krut og Bly!“
Det er ei Ulykke for slike praktiske Folk som Schweigaard, at deires Livsgjerning og Lære medfører, at dei ikke stræva
