— 117 —
gamle Sniglehuset. Riket maatte verda til eit Dyrerike, dersom her ikki fannst andre Slags Folk.
Daa eg stod i Haakonstad-Tunet og saag ned til Vaage Præstegard, der Krag var Prest og gjorde somykit for Skulen og for at hjælpa Folk fram, kom eg ihug dei sanne Ord i „Nyhedsbladet“ yver Krag: „Oplysning er Liberalitet“.
Slike Lovord fær ikki du rike Haakonstad’en paa di Grav.
Framigjenom Gudbrandsdalen.
Du skal ingenstad i Landet sjaa slike lange Rennur til Vatning af Aaker og Eng som her i nørdre Gudbrandsdalen. Her rigner so litit, at her sjeldan vøre nokot at høysta utan all denne Vatning. Det er dyrt; eg spurde mange røynde Menn og dei sagde, at kver Tunne Korn vardt ikring tri Ort dyrare og Engi etter sama Maal. I Haabalen maa alle Hender vera um dette. Fram i Fron hava dei tenkt paa at faa seg heim Vatn ikring ei god Mil, og naar dei no hava fengit seg Aaker og Eng afbrende nokre Aar til, so taka dei vel paa seg denne Kostnaden, endaa dei ero rædde at venja Jordi til denne Væta. Kunnige Folk tru, at dette Regnløyse aukar ettersom Skogen minkar til; men eg skulde tru at det liksomykit kjem af Landsens Læge, daa der i søndre Gudbrandsdalen er meir Regn, endaa der er no meir Skog. Regnskyerne tøma seg ut, ettersom dei koma nord etter og støyra mot Fjølli. Det var best merkjande i Sumar dette, daa alt dette Regnet minkade, ettersom du kom nord etter, so at du some Dagen kunde kjøyra fraa Regnet til klaare Himilen. Daa det reid yvir Fjøllryggen nord og vest, kom du altid i eit annat Vederlag, for liksom Regnkanten her er fraa Sud og Aust, so er han det der Vest inn fraa Havet. Det er Fjøllryggen som soleides legger seg i Vegen for Regnet fraa kvaare Kanten.
