— 123 —
eine Fanten, som hadde si Kone so, og skjæmde honom ut for, han let hena slita og bera slik, daa ho var so lagad.
„Aa,“ svarade han, „ho berer nok likegodt for det.“
Men ho sat sveitt og arm paa ein Vegastein og tok til Graaten.
At ikki vaar Ætt for Aartusind sidan er vanslektad og minkat burt, so her no berre verdt fødde Dvergar! og at ikki all vaar Andar-Eld er sløkt ut i vaar Moders Graat, daa ho sleit og bar os!
Eg fekk paa eit Skytsskifte ei framleg Mærr for Kariolen. Det var ausande Regn, og Mannen sjølv, som skytsade, vilde fort fram og slog paa.
„Aa dit Beist,“ sagde eg, „flaa ikki! du seer vel, korleides Mærri er lagat. Kanske ho gjenger med ein Kapplaupare, som kann gjera deg, Fanten, rik, og som du med eit einaste Svipuslag paa Moderi kann gjera til ein Vantrivning; og ho stakkar, som kunde berer paa slik ein Son, er for god til Svipa.“
Men dessverre, me turva ikki ganga til Fantefolket for at sjaa Kvendi sette til Slitustræv, og det endaa medan dei laga til. Det er so, at Kvendi faa det tyngre og tyngre, til lenger Livet siger ned i Villskap og Armodsdom. Paa Kvendearbeidet skal eg kjenna Bygdarne liksom Dyret paa Tonni, og eg skulde gjera eit Kort yvir Landet med kvite og svarte og bleikare og bleikare Prikkar, ettersom Kvendi hava det til; og dette skal ogso nettupp svara til Upplysningi og Aakerbruket og det heile Stell i Livet, som verdt armare og armare nedetter og meir og meir kvendehardt, alt til det kjem so djupt, at korkje Kjærleiken elder Vænleiken elder Kvendskapen finner nokon Plass i det.
I mi Fødebygd, saag eg vel, at Kvendi maatte slita tungt, og til armare og meir uvitande Folk var, til meir sleit Kona. Men ingen Stad paa den Kanten var Kvendi med at slaa Høy; dei breidde berre (rakade med Riva), og heller ikki hogg dei Ved annat enn so paa Sæteren og i dei verste Hytturne. „Kvendi faa det aldri til at bita“ og „Kvendi forstanda seg inkje paa Bitjarn“ er gamle Ord.
