— 121 —
og Bastetresko og Bakmeis og svarte Skjyrlur og svart og fillutte Alt det, som henger paa Folk og i Hus, sjaa dette er liksom gamle Guden Thor var etter „Harbardsljod“ i Edda, endaa Thor var berføtt ogso, og det var no so som so med Brøkerne hans, men
— — — |
Meis hefi eg à baki. — — — — — át eg i kvild áðer eg heiman fòr sildr og hafra saðr em ek enn þess. |
(Meis hever eg paa Baket (Ryggen), aat eg i Kvild, fyrr eg foor heiman Sild og Havre, og mett er eg enno af dette.)
Og eg tykkjest tenkja, at det var ved Orkla elder ei slik Aa, at han ropade etter Fjerje, og Ferja var vel af eit utholat Tre, liksom ei Grisekupe, slikt som eg endaa saag Eikjur i Orkla enno.
Det er inkje Under, at Thor var ein Folkegud, for han var Kjøt af deira Kjøt og Blod af deira Blod og med all denne sin Thjodskap (Nationalitet) godlynd og hoggfem (svint til at slaa, gjeva Hogg). Det einaste unorske ved honom var, at han ikki tolde Skjemt, som det stender um i Øgisdrekka.
Eg forstod ikki rett, kor norsk Thor var, og kor sannt det er det, som stender i Visa: „i Fjeldets Søn jeg endnu ser et Skud af gamle Kjæmpestammer,“ eg forstod ikki all denne gilde Nordmannskapen, fyrr eg aat Grauten paa Grut og hadde seet Hus og Heim og det heile Bygdestell med all den Havren.
Fantefylgi.
Lesaren maa ikki tru, at eg vil skriva stort um Fantefylgi, etterat Eilert Sundt hever skrevit ei so god Bok um slike. Eg vil ikki tapa i Tevling.
Men der er ein Ting hjaa desse Fantefylgi, som Andre ikki hava skrivit stort um, og det er um denne Ting, eg
