var sendt bud etter, var de eneste som var hos ham da han sov inn, stille som et lys brenner ut.
«Livsfangen» var utfridd, den underlige fugl som alltid hadde visst at den bare var her på jorden på trekk mot en annen verden, hadde forlatt det land som var blitt for vinterlig for den. Av de idéer han så ødselt hadde strødd ut, med så stor likegyldighet for hva alminnelige, fornuftige mennesker forstår ved lykke, og for sine medmenneskers aktelse, var det mange som slo rot i den danske muld for å blomstre i folkets motgangs- og medgangstider og bre seg som de skoger han hadde drømt om. De som skulle gjøre hans golde hede fruktbar og livgivende for folket, selv om prisen måtte være utslettelsen av den ville og tungsindige skjønnhet som hadde vært hans hjertes sanne hjem. Hans ry som en av det danske språks store mestere, og som en der var mer fortrolig med sitt folks sinn enn de fleste, er vokset med årene ― det har overskygget erindringen om hans skrøpeligheter og hans trengsler, inntil Steen Blichers livs tragedie bare har gjort hans personlighet slik den lever i hans diktning, mer dyrebar for hans folk.
