dømme hva som var til statens og folkets sanne gagn og beste. Dette satte naturligvis fart i den spirende politiske radikalismen i Danmark. Men allikevel var det oppriktig sorg blant hele folket da den gamle kongen døde i 1839, for de så i ham en godhjertet mann av ubestikkelig hederlighet, en sann landsfar og et menneske prøvet i megen og bitter motgang.
Til Christian den åttende knyttet man store forventninger. Han var jo den Christian Fredrik som hadde underskrevet den norske grunnlov av 17. mai 1814, på den tid den mest radikalt demokratiske noen europeisk stat hadde våget å vedta. Nå håpet danskene at han ville være lydhør for den offentlige menings krav om en demokratisk forfatning og gi Danmark en lignende forfatning som Norges. Men Christian den åttendes ungdom og ungdommelige begeistring hørte fortiden til. Han var fullkommen klar over at det eneveldige monarkis tid var forbi; men han trodde på det gradvise fremskritt, på demokratiets innførelse litt etter litt ― ikke minst på grunn av de farer som truet riket fra det sterke tyske mindretallet, som intrigerte og ventet på en leilighet til å gjøre opprør og rive et stykke av Danmark bort fra moderlandet. For Christian den åttende var
