kongen var så høyt til års og ikke hadde noen sønn, og at fetterens, kronprins Frederiks, arverett til Holstein kunne omtvistes etter de regler for arvefølgen som gjaldt for Holstein, økte situasjonens alvor.
For å imøtekomme tidens krav hadde Frederik den sjette i 1831 utstedt en forordning om innførelse av rådgivende provinsialstender. Det skulle være fire slike stenderforsamlinger, én for øyene, én for Jylland, én for Slesvig og én for Holstein. Selv om de bare skulle ha rådgivende myndighet, var det allikevel gitt dem ikke liten faktisk innflytelse. De var bemyndiget til å fremsette forslag til nye lover og lovendringer, og alle nye lover skulle forelegges dem til drøftelse og uttalelse, særskilt lover vedrørende beskatning og foranstaltninger som kunne medføre nye byrder for befolkningen. Imidlertid var stenderforsamlingene etter kongens mening altfor fri i sin kritikk av landets økonomi, som riktignok også var i høy grad dårlig. Dessuten oppstod det i deres kjølvann en rekke aviser, hvorav de fleste fortrinnsvis så sin oppgave i å kritisere regjeringens foranstaltninger. Dette harmet kongen, som i en proklamasjon lot sine undersåtter vite at Vi, det kongelige Vi, alene kunne være i stand til å be-
