i Spentrup eller noe annet sted hvor de prøvde lykken, og etter hva man sa i egnen, så var feilen vesentlig Malvinas. Hun dudde ikke til gårdbrukerkone, hun brukte tiden til å lese, spille, synge og lage fine, små broderier, men tok aldri sin hånd i regulært, hardt arbeid. Hennes mann hevdet ridderlig at det var hans skyld; han elsket henne så høyt at han ikke ville hun skulle bli en sliter. Malvina Blicher skal etter sigende ha vært meget vakker; hun skal ha slektet på sin mor i det ytre, men Gud skje lov ikke i henseende til moral.
Klagene over den måten hvorpå pastor Blicher utførte, eller helst ikke utførte, sine plikter som prest, hopet seg opp. Det samme gjorde hans gjeld. Han var i restanse for flere års skatt, og ubetalte regninger dynget seg opp i prestegården. Sorger og bekymringer sammen med inntrykket av hans nylig overståtte, alvorlige sykdom fylte ham med et nytt, resignert vemod: I innlednings- diktet til sin diktcyklus «Trækfuglene. En Naturkoncert», taler han i enkle og skjønne vers om sin død, som kan hende er nær forestående:
«Sig nærmer Tiden, da jeg maa væk!
Jeg hører Vinterens Stemme;
