politiet flere steder i Nordjylland kjente ganske godt.
Blicher var åpenbart en kjærlig far, selv om han var ganske ute av stand til å påvirke sitt avkom i god retning. I sine forskjellige bønnskrifter om hjelp taler han om alle sine barn som «uforsørgede», flere år etter at de eldste av dem hadde nådd en alder da de burde ha kunnet klare seg selv. Barna foretrakk åpenbart å bli i det fattige og uordentlige hjemmet, avhengig av sin lite nøyeregnende far, som de var glad i og beundret, og hvis feil og mangler de etterlignet med sørgelige følger for seg selv. De som har kjent Steen Blichers sønner, feller alle den samme dom: De var snille og bra mennesker, men dessverre helt ute av stand til å motstå flaskens fristelser.
Av Blichers døtre var den eldste, Christiane, den man antok stelte huset for denne familien av ugidelige og uduelige mannfolk. Hans annen datter, Malvina, var hans yndlingsbarn. Da Blicher i 1837 ble alvorlig syk av giktfeber, pleiet Malvina ham på en slik måte at den innbrakte henne farens takk, uttrykt i enkle og gripende strofer. Neste sommer ble hun gift med en landmann uten gård, og de overtok driften av Spentrup prestegårdsjord. De hadde ikke hell med seg
