hjem, så hørte hennes mann rolig på henne med noen vage trøstens ord. Han gikk ut fra at slike scener forekom i alle ekteskap. Han nektet ikke at han hadde en svakhet for lommelerken, og at han i godt selskap drakk rikelig av Jyllands nasjonaldrikk, Thevandsknægten den varme, sterke te med rikelig tilsetning av den billige rom som fløt så overdådig i Danmark så lenge det hadde sine vestindiske øyer. Han følte seg overbevist om at når hans familie satt smått i det, så var det ikke hans feil. Han var en mann som arbeidet hardt, alltid travelt opptatt av sin mangesidige virksomhet. Dessuten var han en kjærlig far og ektemann, så Ernestine hadde så visst ingen grunn til misnøye nå da de var havnet i hennes kjære, gamle hjem i Spentrup.
Noen av Blichers biografer har villet forsvare hans hustru. Og det er ikke tvil om at hun hadde massevis av grunner til å klage over sin lodd som Steen Blichers hustru. Den beskjedne formuen som hennes første mann hadde etterlatt henne, var forsvunnet som dugg for sol under hans hender. Ernestine var glad i å ha et pent og hyggelig hjem, og hun var en flink husmor. Men det var umulig å holde huset rent og ordentlig med alle de barna og med mannen trampende på hennes
