Senere, da hans dikteriske evne syntes å være i nedgang, ble faren ved denne fortellerstilen åpenbar, og mange av Blichers arbeider fra hans nedgangsperiode er utflytende og ganske trettende (enda «De tre Helligaftener» er skrevet bare noen få år før hans død). Han var selv oppmerksom på denne tendensen til å bli snakkesalig og skapte seg derfor et alter ego, sin «Fætter, Peer Spillemand», som forteller sine løst sammenknyttede, som oftest nokså måtelig morsomme historier. Vemodet og resignasjonen i «Ak, hvor forandret» er noe enestående blant de noveller som er tillagt Peer Spillemand ― den rommer mange av hans egne følelser under et liv fullt av skuffelser.
V.
I 1825 ble Blicher utnevnt til sogneprest for Spentrup og Gassum menigheter, hvor hans onkel, Ernestines første mann, hadde vært prest. Faktisk hadde han i sin ansøkning om kallet nevnt at det ville bety oppfyllelsen av hans hustrus kjæreste håp om hun kunne få vende tilbake til de omgivelser hvor hun hadde levd sine lykkelige
