tilbake når de engang har gitt en mann sin kjærlighet, som de kan stanse dets slag. Trofasthet er hos dem knapt nok en dyd, den er selve deres innerste vesen.
Men det samme gjelder slyngelaktigheten hos hans slyngler og tyver. Farlige, eller muntre og vinnende, følger de sin naturs tilbøyelighet fullkommen ureflektert, ubesværet av noen samvittighet. Og hans løsaktige kvinner kan umulig kalles falne kvinner. De er amoralske langt snarere enn umoralske ― skapninger for hvem den moral og den tvang samfunnet prøver å legge på deres begjær, ikke har noen virkelig mening. De overtrer dem med samme letthet som de ville klyve over en grind i gjerdet. Frøken Sophie, og Charlotte Schinckel i «Eneste Barn» ― hun som Blicher hadde kjent som liten gutt ― følger sin naturs impulser uten skam eller anger. Og må de til slutt lære av erfaring at den rosenstrødde vei fører til en trist ende, så føler de kan hende bitterhet og ydmykelse, men ikke anger. I «Sildig Opvaagnen», skrevet etter at Blicher hadde gjort den rystende oppdagelsen av sin kones utroskap, har han med et par lette og sikre streker tegnet billedet av en kvinne som av naturen er løsaktig. Lat og ærbar har hun lullet sin mann inn i den
