levende lepper slik han hadde hørt dem brukt av gamle folk omkring seg av dem han holdt av, og av dem han var redd for eller moret seg over, og han kjente hver eneste nyanse i den måten hvorpå de gamle gav menneskelige følelser uttrykk. I Blichers annet mesterverk ― «Præsten i Vejlby» ― føler man gjennom den unge herredsfogeds dagboksopptegnelser pulsslaget av en ubøyelig rettskaffen, varmhjertet manns angst og håp. Det gammelmodige språket uttrykker til fullkommenhet hans harme over forsøket på å antaste hans ubestikkelighet, hans forelskelse i prestens yndige datter, hans bekymring for sin oppfarende svigerfar, hans redsel og fortvilelse etterhånden som tragedien skrider frem.
Også til «Præsten i Vejlby» har Blicher benyttet en gammel beretning, men behandlet den helt fritt. Ifølge sakens akter var det gått cirka tyve år etter at tjenestegutten hos Vejlby-presten, Søren Quist, var forsvunnet, før renkesmedene oppkonstruerte det materiale og kjøpte de falske vitnene som sendte den ulykkelige prest i døden for bøddeløksen. Med sin sterke følelse for stram komposisjon lar Blicher oppdagelsen av liket finne sted umiddelbart etter guttens trette med den hissige Herr Søren og hans forsvinning fra preste-
