falt dem aldri inn å tale om sin bakgrunn uten for å prise det som var vakkert og tiltrekkende og male et fremtidsbillede av det ideal som de troskyldig håpet at deres landsmenn engang ville nå å realisere.
Blicher elsket sitt jyske hjemland uten å ha noe ønske om å idealisere land eller folk. Den verden han kjente, var full av godt og ondt, av bitterhet og lykke og grå hverdagslighet; men han aksepterte det alt sammen ― det var hans verden. Han aksepterte den som en lojal sønn aksepterer sin mor eller en trofast ektemann den hustru som har vært hans make gjennom et langt liv. Jylland tilhørte ham, og han tilhørte Jylland. Under hans bevisste kjærlighet til dette lille stykke av verden lå det en dyp, halvt ubevisst erkjennelse av at like lite som han kunne stanse sitt åndedrag, kunne han rive sine røtter løs fra denne jord og dette folk.
I et folk så høyt kultivert som det danske var på Blichers tid, da kunsten å skrive godt var verdsatt i så vide kretser, og kjærligheten til poesi var så sterk, kunne et talent som Steen Blichers ikke i lengden unngå å bli oppdaget og anerkjent, selv om han utgav sine verker i et obskurt provinsmagasin. Litterære kretser i Kjøbenhavn fikk
