vært større enn begeistringen for idealbilleder av helter og heltinner. Det er denne sans for det virkelige liv i all dets herlighet og elendighet som gjør de islandske sagaer så livskraftige at de ved sin tidløse menneskelighet stadig virker på oss som noe samtidig, mens det meste av middelalderens store litteratur, som de jo utgjør en del av, synes å tilhøre en annen verden enn vår egen. Istedenfor en drømmende lengsel etter det fjerne, etter en verden hinsides horisonten, gav Oehlenschläger og Grundtvig, og senere H. C. Andersen og Christian Winther, hele sitt hjerte til sitt hjemlands menn og kvinner, til fedrelandets fortid og nåtid og fremtid, til alt hva den danske natur eier til fryd for øyet og øret. Ingen lengsel etter romantikkens «blå blomst» ― de roser og ville blomster, de eker og bøker som vokste i hjemlandets jord, var det de begjærte.
Også i den romantiske litteratur gjorde det seg i Danmark gjeldende en sterk understrøm av realisme ― selv når forfatterne brukte det sedvanlige romantiske stoff med sydlandsk eller orientalsk bakgrunn og skrev om underdeilige land som de ikke visste stort om, men desto mer levende kunne fantasere seg til. Men hvor dype røtter deres fantasiverden enn hadde i den virke-
