folkenes frihet, spekulasjonene over stammenes fortid og over det mystiske som kalles folkesjelen, oppflammet de unge forfatterne i Danmark og Sverige til begeistring. Norge gjenvant i 1814 under vanskelige forhold sin nasjonale uavhengighet, og folkets energi og følelser var opptatt av praktiske problemer i en slik grad at det nesten ikke var krefter til overs for kunst og litteratur ― helt til Henrik Wergeland sto frem. Han tilhørte ikke noen bevegelse, men var i seg selv en bevegelse og en litteratur. Men den romantiske bevegelsen i Danmark fikk hurtig sin egen karakter. Frihet for hele folket var jo, når man tenkte over tingen, ikke noen ny idé for de nordiske folk. Snarere var det forfedrenes ånd som gjenoppstod, disse forfedrene som med svensken Thorilds ord hadde vært ingens herre, ingens træl». Men denne frigjøringen hadde i Danmark vært langt fremskredet før den romantiske bevegelsen satte inn. Interessen for de nordiske folks fortid hadde aldri vært død, og nå ble den en inspirasjonskilde ikke bare for de lærde, men også for diktere og kunstnere, som la en poesiens stråleglans over Nordens fortid. Hos Nordens folk hadde interessen for virkelige menn og kvinner med vår felles menneskenaturs svakheter og styrke alltid
