magre, sandete jord som han hadde gjennomstreifet som liten gutt. I 1819 flyttet han inn i Thorning prestegård med sin kone og seks små barn: den eldste av dem var hans stesønn.
Han slepte en gjeldsbyrde med seg. Blant annet skyldte han skatt for flere år. Inntektene av sognene Thorning og Lysgaard var beskjedne, og prestegårdens bygninger trengte hardt til reparasjoner, som presten for størsteparten måtte betale av sin egen lomme. Så hardt han satt i det med sine vanskeligheter, tok han seg allikevel tid til å arbeide på en bedring av landsbyskolene i sine to sogn, på bedring av bøndenes driftsmetoder og mange andre saker som han mente tjente til almuens tarv. Og når Blicher hadde arbeidet seg trett med å skrive og tale om ting som tjente det almene vel, så syntes han at nå hadde han virkelig fortjent en lang, ensom vandring ute i bakkene med bøsse og hund, speidende etter årfugl og snepper i lyngen. Hans sognebarn var ikke helt fornøyde med den måten han røktet sitt prestekall på. Især klaget folk i Lysgaard over at pastor Blicher ikke hadde avholdt det antall gudstjenester i deres kirke som de hadde krav på. Men da han foreslo dem å sende hest og vogn etter ham fordi hans egen vogn var ubrukelig, sa de nei.
