spanske soldater og likte dem svært godt. Han fattet en interesse for deres språk som ― etter hans eget utsagn ― var sterk nok til å få ham til å lære seg fransk og spansk ganske godt.
Han vendte tilbake til Kjøbenhavn, og i 1809 kunne han avslutte sine studier og ta eksamen med utmerkelse. Så søkte han, ikke prestekall, men en adjunktstilling ved sin gamle skole i Randers. Lærerne ved Den lærde Skole ble ansatt ved kongelig utnevnelse. Og da Frederik den sjette, som nå hadde besteget tronen, var typen på den landsfaderlige monark som holder øye med et utrolig antall embetsmenn, så er det sannsynlig at den måten hvorpå Blicher røktet sitt embete som adjunkt, er blitt husket og anført mot ham i regjeringskollegiene i Kjøbenhavn.
Kort etter sin ankomst til Randers giftet den nye adjunkt seg med sin onkel, Spentruppresten Peder Daniel Blichers enke. Hans brud, Ernestine, var ennå ikke fylt sytten år og var mor til en liten gutt. Hennes far hadde vært kontorist i Tallotteriet, men var blitt idømt fengselsstraff for underslag, og etter oppløsningen av Ernestines hjem i Kjøbenhavn kom hun til pastor Blicher som barnepike for hans barn av annet ekteskap. Hun var ansett for å være en pen pike, liten og lubben
