hadde helt fra barneårene kjent den danske landadelen godt, og den var for ham ikke omgitt av noen romantisk eventyrglans. I likhet med sine samtidige gikk Blicher ut fra at en adelsmann burde være en edel mann, og somme tider var det. Men han gikk også ut fra at mennesker svært ofte ikke er det som de burde være. Han var helt klar over at et menneskes livssyn og hele atferd er forankret i den klasses dyder og laster som det ved sin fødsel tilhører, og det var ham en stille fryd å iaktta den mangfoldighet i skikk og bruk, i smak og ambisjoner som er en følge av de forskjellige miljøer. Men enten de var gode eller onde, rare eller lastefulle på en fengslende måte, så var herremannen og hans frue, de fattige og de velstående bøndene, tateren og hans kone som levde sitt landstrykerliv på heden utenfor det lovordnede samfunns ramme, for Blicher rett og slett mennesker hvorav ikke to er ens, men som alle har krav på interesse og sympati.
Blicher nevner så godt som aldri sin mor. Det ser nesten ut som det i hans forestillingsverden ikke har nedfelt seg noen erindring om Marie Curz. Han var hennes eldste sønn. To barn døde som små. Den fjerde, en gutt, var fem år yngre enn Steen. Av de meget sparsomme opplysninger
