hundretallets prester som skrev «topographiske Beskrivelser» av den egn hvor de levde og virket, og til bruk for kommende slekter samlet en masse opplysninger om jordbunn og klima, om sunnhetstilstand og dyrkningsmetoder, moral og skikk og bruk og overtro hos tidens landbefolkning. Det er en inntagende bok Niels Blicher har skrevet om sitt sogn, Vium. Hans tallrike øvelser i versemakeri på latin har i det minste moret ham selv.
Han hadde inngått ekteskap med Christiane Marie Curz, en prestedatter som nedstammet fra den berømte biskop Niels Bang i Odense. Han hevdet å være en ætling av Hvideslekten, denne store og fornemme slekt som i middelalderen hadde skjenket sitt land flere av folkevisens og historiens helter ― store krigere, store statsmenn, grunnleggere av byer, kirke- og klosterbyggere. De store danske kongers trofaste tjenere, inntil en av dem ble kongemorder, og flere av dem gjorde opprør mot konger med hvis storhet det var mindre bevendt, og førte krig mot sitt land. Blicher nevner dette sitt slektskap med Hvideætten, men det later ikke til at det i større grad har opptatt hans fantasi. (Et århundre senere ble tanken om avstamningen fra Hviderne for stakkars Herman Bang en besettelse.) Men Blicher
