somme øyne på presten og, med rette eller urette, beskylde ham for å gå herremannens ærender og for å forsøke å presse mest mulig sportler ut av den hjord som var ham betrodd.
Ikke desto mindre var presten nådd et godt stykke opp over de kår som hans lavere stilte forfedre hadde levd under. Han ble tiltalt som Herr ― Herr Søren, Herr Jens. Først i det attende århundre ble det alminnelig å tiltale ham med hans etternavn. Og en ung mann med virkelig kunnskapstrang og anlegg for litteratur og lærdom valgte gjerne kirkens vei i sin streben etter disse mål. Det en må undre seg over er ikke at åndslivet i de nordiske land sakket akterut i de første århundrer etter reformasjonen, heller ikke at den moralske og intellektuelle standard innen prestestanden ikke kan sies å ha vært videre høy. Det forbausende er at mange prester på tross av så mange hindringer var i stand til å utrette så meget som de gjorde, både som språkforskere, diktere, folkeoppdragere og lærde.
Niels Blicher fulgte sin stands beste tradisjoner når han prøvde å innføre forbedrede landbruksmetoder i sitt sogn og agiterte for vaksinasjon mot kopper. Han sluttet opp i rekken av de sytten-
